For noe piss amfetamin er. For noe piss rusmidler er, men spesielt amfetamin som jeg var avhengig av før. Jeg ruset meg på 2 g amf fordelt på 4 smeller i døgnet, enda mer i helgene, også tok jeg benzo, dolcontin, hasj, MDMA og litt annet på jevnlig basis. Jeg var stygt abstinent da jeg kom til avrusningen. Det var skikkelig blandingsbruk, men amf var hovedrusen.

Den rusen har funket meg sånn opp, men så presterer jeg å glemme det etter hvert og tenker jeg skal ta "en kveld". Vel jeg gjorde jo det i går da og det har vært en ræva opplevelse. Nå som kroppen ikke er tolerant lenger og ettervirkningene nok enda påvirker meg (sliter med lavt blodtrykk) så ble det bare helt rart. Jeg overdoserte helt klart da, men jeg ble ikke glad og lykkelig. Jeg ble som en robot som gikk ut og shoppet og ellers chattet med bekjente som jeg ikke egentlig har noe forhold til. Så begynte nedturen rundt kl 20 i går kveld og det ble verre og verre. Råsvimmel, angst, høyt blodtrykk og koke varm i hodet. Jeg har ligget og byttet kald klut til hodet mitt i hele natt. Nå bruker jeg isbitpose med kaldt vann i.

Pulsen og kvalmen har roet seg, Men jeg er enda litt ør i hodet og ja. Kokvarm! Det roet seg et par timer, men så begynte det igjen.

Hva faen er det for noe? Jeg har aldri opplevd det før. Så mye pepper jeg har brukt det året jeg brukte det daglig både rå kvalitet og søppel-kvalitet så er dette nytt for meg.

Er 22 timer siden jeg tok smellen. Burde det ikke gi seg snart? Føler jeg må kjøpe ned hodet for å unngå hypertermi som tross alt kan være farlig.

Jeg er så pisse lei rusmidler. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Avhengigheten min er som en indre demon som lurer meg til å glemme alt det jævlige med rusen til den grad at i dagene før en planlagt sprekk så gleder jeg meg som en nykåt 16-åring. Men så suger det jo stort sett bare. Jeg har tydeligvis brukt opp dette med å få et mega rush av det. Jeg tåler det ikke lenger og det er faktisk å leke med livet mitt.

Det paradoksale er at jeg er kronisk suicidal og har noen selvmordsforsøk bak meg. Men når jeg føler livet mitt trues av noe jeg har pakket i meg så blir jeg skrekkslagen. Det blir jeg jo også de gangene jeg har forsøkt å ta livet mitt. Dødsangsten har tredt inn og overtatt styringa og ringt etter hjelp. Sist, for over ett år siden våknet jeg opp fra koma i respirator. Men ja. Jeg er faktisk jævlif redd døden selv om jeg ikke vil leve lenger heller.

Håper dette hodet slutter å koke snart. Aldri opplevd at det sitter så hardt i heller. Hva slags søppel-pepper var det der da. Har ligget og hylskreket i mårrest og er dypt deprimert.

Nei her må jeg kaste inn håndkleet. Jeg tåler det IKKE lenger.