Hei! Ja, jeg tror nok mange tenker i slike baner innimellom, enten det er dagdrømming eller mer konkrete planer.
Spesielt unge nå til dags tror jeg higer etter å gi småbruk på landet en sjanse. Kanskje noe av dette er romantiske hipstertanker, men det virker også som om mange har et genuint ønske om den typen livsstil.

Det er en måte å leve på som resonnerer med meg, men definitivt ikke for alle!

For meg er det ett av mine mål i livet, selv om jeg er forberedt på at ting kan endres underveis. Hvis jeg ender opp med å ta over gården, er jeg dog innstilt på å gjøre det til en realitet; jeg ser bare ikke poenget med å sitte på så mye boplass og dyrkamark uten at flere kan ta del i det.

Det er også en kjempefordel med henhold til sosial og profesjonell fleksibilitet å være flere enn to voksene på en gård, selv en liten en. Da jeg vokste opp kom absolutt alt i andre rekke for buskapen, som jo må ha mat og stell flere ganger om daget, året rundt. Det frister ikke mye å kjøre samme løpet (fulltidsjobb + gård) som foreldrene mine.


Når det kommer til folka, er ikke utdanningen det viktigste, så lenge det ikke står på arbeidsviljen. Å drive gård er hardt arbeid, punktum. Å ikke hjelpe til er ikke et alternativ.
Noen av de mest hardtarbeidende gårdshjelpene jeg har møtt har vært utdannet billedkunstnere – alt kan læres. Selv om det å kunne et håndverk selvsagt er en enorm fordel rent økonomisk og for å bli litt mer frigjort/løsrevet, hvis det skulle være ønskelig.


Men det er veldig, veldig innafor å la det bli med drømmen også. Folk må gjøre det som føles riktig for dem.