Kom over denne for en stund tilbake som retter kritikk mot boken the moral landscape av Sam Harris. Jeg synes ikke alle argumentene var like gode, og mye av kritikken blir adressert av Harris i boken, men ett argument som ble fremmet har fått meg til å sette spørsmålstegn med objektiv morals eksistens i praksis.

Argumentet går på at man ikke kan vurdere om en handling er god eller dårlig basert på konsekvensene av handlingene fordi det ikke er mulig å si hva konsekvensene av handlingen vil bli på lang sikt.

En ting som gjør det umulig er at verden etter alt å dømme er ett kaotisk system der små endringer har enorme utslag på sikt. For å illustrere hvorfor menneskelige handlinger har kaotiske konsekvenser kan man ta utgangspunkt i variasjonen mellom menneskelige sædceller.

Alle menneskelige sædceller er forskjellige og en gjennomsnittlig mann produserer flere titalls millioner av dem. Det betyr at dersom jeg skulle få barn i fremtiden vil nesten alle handlinger jeg har gjort tidligere være avgjørende for akkurat hvilken genetisk kode barnet skulle få. Dermed vil barnets handlinger igjen kunne sies å være en konsekvens av samtlige av mine handlinger.

Sagt på en anen måte er alle handlingene til alle mennesker som lever i dag en konsekvens av alle handlingene til alle mennesker som levde for 100000 år siden. Hadde en person gjort en eneste ting annerledes ville ingen av verdens 7 milliarder mennesker ha eksistert. Det ville ha eksistert helt andre mennesker. For å sette opp ett utilitaristisk regnskap over konsekvensene av handlingene til en person som levde for 100000 år siden må man med andre ord sette opp et utilitaristisk regnskap over handlingene til nesten alle mennesker og andre beviste organismer som har eksistert siden. De første observerbare konsekvensene av menneskets handlinger vil påvirke sannsynligheten for det moralske regnskapet vipper den ene eller andre veien, men gitt de enorme konsekvensene alle handlinger får vil sannsynligheten for at en handling fører til et positivt eller negativt utslag gå mot 50%.

Bare for å unngå misforståelser så er ikke argumentet mitt en repetisjon av det sedvanlige argumentet om at det ikke er vits å bry seg om lidelsen til noen fordi det er mye lidelse i verden. Om jeg hadde torturert noen til døde på et ensomt romskip på veg ut av solsystemet som aldri ville bli kontaktet av andre mennesker igjen ville jeg regnet det som en objektivt umoralsk handling, selv om jorden hadde hatt en menneskelig populasjon på mange hundre milliarder mennesker. Handlingens moralske karakter blir først subjektiv når den skjer i ett kaotisk system der sannsynligheten for at handlingen fører til lidelse for beviste skapninger går mot 50%. Det er altså en reel sannsynlighet for at handlingen unngår lidelse som er tilnærmet lik sannsynligheten som at handlingen fører til lidelse.


Er det noe jeg har oversett, eller kan jeg endelig lene meg tilbake i lenestolen og nyte livet som fatalist?