Mulig jeg bare er blant de uinnvidde her, men innen eldreomsorg i det offentlige, så er det ingen valgfrihet, i alle fall ikke blant de som trenger hjelpen, eller de pårørende. Sted og avdeling blir valgt på bakgrunn av medisinsk vurdering.

Etter å ha gått igjennom minnebanken, fant jeg også en offentlig institusjon som behandlet de bra. Men på intet punkt var hvem de var relevant for samtalen, ikke at det hadde hatt noe å si heller, ettersom arbeiderklassen ikke er av den mest prioriterte. Forskjellen ligger primært i hvordan flere offentlige institusjoner dopet ned, fremfor å bruke tid. Hvilket også er grunnen til at jeg hele veien har påpekt det banalt åpenbare i at offentlige tilbud skal være vårt minste felles multiplum. Under det skal ingen gå, og når det feiler er det tragisk. Men jeg ser ikke hvordan private ikke kan oppfylle samme minstekrav, og fremdeles tjene penger. Implisitt i dette ligger det at jeg helst skulle sett problemene du snakker om blir adressert og ikke oppstår i det offentlige, som følgelig er en non sequitur for drift i det private utifra det jeg har argumentert for.