Kortsvar: Førstepri blir å ta tak i din mentale helse.

Oppsøk psykolog. Dette kan ta lang tid hvis det ikke er akutt, så hvis du fortsatt er på studiet, besøk studentpsykologen så fort som mulig. Du vil vanligvis få en time innen to uker.
Studenthelseordninga er ikke perfekt, men den har hjulpet utrolig mange studenter gjennom en tung ungdomstid, meg inkludert.

Langsvar:

Ja, da jeg havnet på et studium jeg egentlig ikke brydde meg så mye om.
Hadde også mye trøbbel i tårnet på denne tiden. Ekstremt dårlig kombinasjon.

I løpet av denne tiden var jeg ofte bitter og sint på verden for øvrig.
Jeg klarte ikke å forstå hva jeg gjorde galt og hvorfor alle mine forhold var overfladiske.

For meg tror jeg det var todelt:

1) Folk lukter desperasjon på meg. Luktet redselen for å være alene.
De fleste er villige til å hjelpe en gammel venn gjennom en tung periode, men hva tjener en på å stifte bekjentskap med et selvopptatt nervevrak?

2) Jeg relaterte dårlig til andre og hadde mer enn nok med meg selv. Det var som om de sosiale antennene mine var knekt i denne perioden.
Holdt ubevisst folk på en armlengdes avstand. Jeg takket nei til invitasjoner og avlyste avtaler. På et eller annet punkt, tok vel folk et hint.

Sluttet på studiet, skaffet meg en deltidsjobb, fikk orden på helsa, kom meg ovenpå, søkte meg så på et studium jeg faktisk var interessert i.

I den rekkefølgen.

Prøvde å finne glede i eget selskap. Hvis jeg først skulle være foreveralone.jpg, så kunne jeg likesågodt ha det gøy.
Fordypet meg i et par hobbyer, begynte å lese og stimulere hjernen. Spiste sunnere og trente. Fikk troen tilbake på meg selv.
Over tid ble jeg tryggere, mer engasjert, og mye mindre klengete ovenfor andre.

Nye vennskap fikk deretter muligheten til å utvikle seg naturlig og modnes over tid. Og når jeg så ble kjent med noen, hadde overskudd til å pleie relasjonen.
Etter hvert fikk jeg også nok integritet til å ikke henge med folk jeg ikke respekterte.

Mine vennskap i dag er dype, trygge og er preget av gjensidig tillit og respekt. Jeg er oppriktig interessert i hvordan mine venner har det; deres glede og smerte, er min glede og smerte. Vennskap handler ikke lenger om at jeg skal fylle et tomrom inni meg.

Når jeg så havnet på et studium der jeg kunne leve ut interessene mine og menge meg med andre nerder, føltes det litt som å komme hjem.
Har aldri følt noen sterk tilhørighet til en gruppe, men må si jeg trives godt på det stedet jeg er i livet nå.
Å være i et miljø der en får utforske dine interesser, og uten å måtte skjule smerten inni seg, gjør at hvem som helst kan blomstre.

Ja, du må komme deg ut, ta mer initiativ.
Men først og fremst må du ta vare på deg selv. Helsa di kommer alltid først!

En får insulin mot diabetes og en knekt arm får gips. Ingen forventer at personer med disse skal fungere optimalt uten riktig behandling.
På samme måte forventer ikke jeg at en som sliter psykisk skal det.

Deprimerte mennesker har ofte vansker med å se for seg fremtiden.
Det vil si, de klarer ikke å tro på at ting kan være annerledes enn det er i dag. Det blir vanskelig å planlegge og strukturere tiden sin.
Tidsoppfatning og hukommelse svikter, motivasjon og energinivået er på bunn.

Åltså, ikke et veldig godt utgangspunkt for å prestere på et studium.

Angst er kroppen i fight-or-flight-modus. Fra naturens side er den ment å skulle redde deg fra farlige situasjoner.
Kronisk stress, som det en angstlidelse er, er ekstremt ødeleggende både for din mentale og fysisk helse.

Å knytte nære bånd til andre er vanskelig når hjernen skriker at du må løpe og hjemme deg.

Så ja, jeg tror vil ha meget stort utbytte av å begynne å ta tak i en eller begge av disse tingene sammen med en profesjonell.
Mange universiteter vil også kunne tilby gruppeterapi med andre studenter, som ofte er en god arena å ta tak i eventuelle sosiale utfordringer på.
Får du tilbud om dette, gi det en sjanse.

Dette fikser du. Lykke til!