Jeg er også homo (sorry, klarer ikke ordet skeiv). I forhold til legning som identitetsmarkør har jeg ikke samme erfaring som deg; Jeg syns overhodet ikke at det blir en identitetsmarkør, men jeg tror det avhenger helt av hva du gjør det til. Jeg opplever ikke at folk definerer meg utifra det, og jeg lar meg heller ikke identifisere av det. Tror de færreste tenker over at jeg er homo i det hele tatt, og er absolutt ikke noe jeg tenker over daglig. Det avhenger kanskje også litt av hva slags miljø, sosial gruppe og by man bor i?

For å svare på spørsmålene dine:

Hvordan har det vært for deg?

For meg har det aldri vært noe problem. Har foreldre som er veldig ålreite, masse gode venner og har aldri fått noe dritt (til tross for at jeg var eneste åpne gutten på en videregående skole med 1200 elever OG gikk på idrettslinja). Men tror situasjonen kunne vært værre om jeg var mer feminin?

Hva er vanskelig?
Ikke noe særlig egentlig. Kanskje litt i begynnelsen når man innser at man ikke kan leve opp til idealet man blir hjernevasket til å tro er det eneste rette (typ kone, barn, det "vanlige livet"). Det gav seg fort ;-)

Hva er bra?
At jeg slipper forventningen om det standard A4 livet. Jeg kan være DINK (dual income, no kids) hele livet, uten spørsmål fra andre. Med andre ord føler jeg at jeg står friere til å velge det livet man har lyst til å leve. For min del innebærer det å kunne satse fult på karriere, droppe å få unger og heller fostre meg selv: reise, feste, oppleve elske og kose meg helt uten forpliktelser til andre enn samboeren min. Og så har man en kick-ass økonomi sammenlignet med om man skulle hatt unger og levd A4.