Sitat av
SaySo
Det som tradisjonelt er psykopat er i disse dager kalt personlighetsforstyrrelse
Dersom man innehar empati så er vel akkurat de personlighetsforstyrrelsene det gjelder utelukket ettersom et hovedtrekk er at man ikke har empati.
Uansett, ts. Er du sikker på at du ikke bare er normal?
Det er gjerne sånn at man har varierende empati for folk. Det er heller ikke unormalt å ha empati for noen på et tidspunkt og så kunne miste den senere. Men, det er selvfølgelig mulig at det er på en sterkere måte for deg enn for andre.
Jeg er allikevel overbevist om at det er et eller annet mønster som opptrer i disse situasjonene for deg. Men, det kan være utrolig utfordrende å finne svarene på. Både fordi det kan være sider av seg selv man ikke vil eller ønsker å se, og fordi det kan være veldig utfordrende å gjenkjenne og komme til bunns i mønsteret.
Det kjedelige svaret er at det er du selv som har alle svarene. De kan være krevende å finne og kan gjemme seg bak en mengde med overlevelsesstrategier og forsvarsmekanismer. Med andre ord kan det ta mye tid og innsats å finne ut av. Av erfaring kan jeg si at det vil være mer utfordrende dersom man tar utgangspunkt i at man selv skiller seg ut fra alle andre og at den generelle psykologien er noe som ikke er gjeldende for en selv
når en lærer og leser om temaer som psykiatri, psykologi eller medisin så vil alle ha litt av alt, altså at alle vil kjenne igjen trekk eller symptomer der man tenker: men dette gjelder jo meg.
Jeg kom med et dårlig eksempel i min OP, men det er det jeg kan tillate å dele da andre tilfeller kanskje har en mer alvorlig grad enn bare tanker, og ingen handling. Men det er ikke så viktig. Jeg ønsket først og fremst å høre om noen av dere har opplevelsen av å kunne slå av sympati på kommando, eller at den av seg selv forsvinner helt relativt ofte.
Det er også viktig å ha rett for seg forskjellen på empati og sympati. Jeg er svært empatisk, men har angivelig ikke/svært lav sympati med mennesker eller dyr. Jeg har to registrerte personlighetsforstyrrelser, som jeg er skarpt uenig i da jeg helst ikke vil bli forbundet med noen av dem. Det er nye atypisk med min tankegang og måten jeg handler på, men sett fra utsiden så er jeg veldig normal. Sånn er det hvertfall i starten av et hvert sosialt forhold, men med tiden så kan noe av dette gli litt mellom fingrene og komme til syne av hensynsløshet.
Poenget er, at jeg tydeligvis ikke kan kontrollere dette, og det skjer på automatikk. Det kan også være en slags splittelse i personlighet da jeg så mange ganger har hørt fra venner, familie, kjærester eller medstudenter at det til tider virker som jeg er to helt forskjellige personer
Sitat av
Hilbert
Virker som det er veldig mange poster som går igjen for å utvise en eller annen grad av psykopati, adferdsproblemer eller hva man skal kalle det? Er ikke dette et tema du jobber eller er utdannet innen? Mener det ikke for å akkurat karakterisere eller kritisere deg, men er det av din egen vilje du inntar denne psykologien? Nå er du høvelig anonym over et forum, men å "gå ut" med dette virker litt... Jeg vet ikke... Påfallende å sirkulere rundt? Greit nok å bare ha en genuin interesse i det.
Men for å svare på spørsmålet: ja det er definitivt en forskjell i hvem jeg kan tillate sympati om alt ettersom hvor dypt jeg graver ned i en enkeltpersons situasjon. En russer som blir sprengt i fillebiter og som jeg ser på videoer av opp og i mente? Nei det er umiddelbart ikke så mye sympati der for meg. Kanskje til og med en viss grad av skadefro. Graver jeg lengre ned i hvorfor han gjør det han gjør og hvorfor han sitter i den situasjonen kan jeg imidlertid se for meg å ha en grad av sympati. En tilfeldig person på gata som spør etter penger eller mat? Ikke umiddelbart. Graver jeg lengre ned i hvorfor han gjør det kan jeg imidlertid gjøre det. Når jeg går på vinmonopolet har jeg lagt merke til at det er en fast person som bruker å stå utenfor der til faste klokkeslett. Når jeg er inne og handler på polet bruker jeg alltid å ta ut en femtilapp og gi til ham. Men det er strengt tatt fordi jeg vet at jeg har bygd et incentiv og vet at han har gode muligheter til å skaffe god hasj når jeg skulle ha lyst på det. Rumenere som stiller ut alle mulige bilder affekterer meg ikke, og den gamle traveren utenfor polet affekterer meg egentlig heller ikke, men han kan tjene et godt formål for meg selv, det kan ikke den andre.
Men sympati alene hjelper verken meg eller den som trenger noe. "Thoughts and prayers" er det tross alt ganske liten verdi i. Verken jeg eller den jeg sympatiserer med får noe spesielt ut av det. Handlinger teller i så fall mer. :shrug:
Jo, riktig. Jeg utdanner meg som det. Jeg ser ikke dette handlingsmønsteret som unikt og mange vil kjenne seg igjen. Det er synd jeg ikke kan komme med mer direkte eksempler. Det lener ned til graden eller hvor alvorlig, dominerende dette trekk av personlighet integreres i livet og sosiale situasjoner. Jeg skjønner at folk vil se det som rart da jeg i det ene sekund gir ros, gaver eller hyggelige komplimenter for så å snu, spytte dem i ansiktet å fortelle hvor verdiløse, tafatte og svake de er, og det at de tar opp plassen til mer viktige/verdifulle mennesker på denne jord. Det at de er en byrde for meg, og alle andre rundt. De er rett og slett en veldig givende, viktig og snille personer frem til jeg tenker de burde dra til hytten, lade hagla og heller legge seg i graven fremfor sengen for å frigjøre mer plass
Sist endret av noguhso; 19. november 2023 kl. 05:48.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.