Brukte Ritalin i et par å etter at jeg ble diagnostisert med ADD i voksen alder. Det hadde god effekt og verden falt på plass på en merkelig måte. Jeg sov som en stein om natta - noe jeg ikke hadde gjort hele mitt voksne liv. Det var imidlertid en bakside. Effekten var begrenset til ca 2-3 timer etter medisinen ble tatt. To ubehagelige ting i denne fasen var at jeg ikke tålte å gjøre noe spennende. Feks å spille lynsjakk. Jeg skalv som et aspeløv. Og jeg måtte slutte å drikke kaffe da jeg ble helt skjelven og fikk angst av koffein. Ellers øket puls - litt hjertet-i-halsenfølelse, ikke nødvendigvis ubehagelig, men ikke alltid hensiktsmessig. Den neste timen eller så var imidlertid ille. Det ble mørkt, depressive tanker æ (mer en følelse, egentlig) og angst. Jeg snakker bekmørkt. Som om noen hadde dødd. Så var det på han igjen med ny dosering. I alt tre runder om dagen. Etter at begeistringen over de positive effektene hadde lagt seg - man blir jo vant til det også - så kjente jeg at jeg ikke kunne leve resten av livet på den berg- og dalbanemåten der. Depotformuleringer ble prøvd, men det ble mye det samme bare enda mer uforutsigbart (depotkapslene slipper ikke ut kontinuerlig, men i trinn og lengden mellom trinnene kan variere med hva du feks spiser og drikker).

Deksamfetamin neste. Ingen depressiv nedtur. Føtles mye mer "ekte" - jeg følte meg stimulert men ikke så "speeda" (for sterkt uttrykk, men det var i den retningen). Mye mindre påvirkning på hjerte og blodtrykk. Bare gull og grønne skoger? Nei. Den gode søvnen forsvant. Og nå, flere år etter, sitter jeg og evaluerer det hele og lurer på om jeg bør forsøke Ritalin igjen, eller om man kunne blande på et vis - feks dagens siste dose i form av Ritalin for å se om søvnen blir bedre. For det er akkurat som om at selv om jeg kjenner at deksamfetaminen virker (stimulerende) så fungerer det ikke like bra som Ritalin gjorde i dagliglivet. Et eksempel er den søvnen. Et annet: Har hele livet mitt laget et fullstendig kaos av rot rundt meg. Når jeg begynte på Ritalin, helt uten at jeg merket det eller hadde det som mål, så satt jeg en dag noen uker etter oppstart og så rundt i leiligheta mi, og jeg begynte bare å le! Det var helt strøkent! Fullstendig. Alt hadde sin plass. Det var rent og trivelig. Og slik hadde det vært en stund. Dette raknet når jeg startet på deksamfetamin. Det er imidlertid mer komplekst enn som så - det kan være andre grunner til at det har blitt som det har blitt, livet fortsetter jo. Men jeg er i alle fall nysgjerrig.

Mange fungerer utmerket på Ritalin og opplever ikke de nedturene jeg gjorde. Men det er en god del som opplever det jeg gjorde (nedturene) på Ritalin og som har det bedre på deksamfetamin og det er - slik jeg tolker det - mange, mange ganger mer vanlig enn det motsatte. Mange hater virkelig Ritalin av den grunnen.

Om utredningen ender i en konklusjon om at det bør prøves ut sentralstimulerende så er det fremdeles, så vidt jeg vet, krav om at Ritalin skal forsøkes først. Jeg mener dette skyldes at selv om forskningen er dårlig på begge medisiner - spesielt for voksne - så er det forsket mer på Ritalin. I sammenligningsstudier kommer de omtrent like godt ut (på effekt, bivirkninger er hyppigere med Ritalin), men det er likevel forsket mer på langtidseffekter og slikt for Ritalin. Det er også mulig at betraktninger rundt misbrukspotensial er med i ligningen. Uansett så er det derfor Ritalin virker som det mest utbredte valget - det er retningslinjer. Det skal altså mye til at du kan "bestille" det ene eller andre, normalt skal du ha Ritalin først. Nå skal ikke jeg si at ikke psykiatere som vet hvilke knapper de skal trykke på ikke kan omgå dette med noen velvalgte ord i søknad om refusjon feks, men det er ikke noe du kan forvente at skjer. Og det er helt greit å starte med Ritalin. Det er meget mulig at det er akkurat det som vil fungere best på deg. Uansett, lykke til!