Okey. Jeg orker ikke gå gjennom en hver post her. Med det sagt, om jeg skulle fremstå sytete og svak så var vel det noe av poenget. Jeg fremmer et problem og noe ihvertfall jeg anser som spennende å diskutere. Jeg vil ha meg frabedt at det skal bli en diskusjon om meg som person. Ikke fordi jeg har noe imot å snakke om meg selv, men fordi problemstillingen er mer spennende enn å diskutere meg.

Med det sagt. For å presisere hva jeg prøvde å henvise til. Hypergamy og kvinners evige evne til å forlate en mann som ikke lengre lever opp til hennes fantasi og idealer skremmer meg. Eksen som jeg var samboer med i 3 år, og høst sannsynlig det smarteste mest rasjonelle mennesket jeg har møtt i lovet mitt, hadde en ny type 1 måned etter at jeg flyttet ut. - Shes not yours, you are her project right now -

Deres evne til å alltid lete etter noe bedre, aldri være fornøyd, og makten de får når du først skulle være dum nok til å falle for dem og slutte å flørte med andre jenter. Den følelsen er vond.

Jeg får avslutte med å si at jeg er verken stygg eller dum. Jenter var aldri vært noe problem å få for meg, men jeg kjenner på følelsen av at jeg aldri vill hengi meg 100% til noen som jeg føler er predisponert til de overnevnte prinsippene. Hvordan kan man rasjonelt sett gjøre det?

Kanskje jeg er for opphengt i kontanter og tryggheten set medfører seg. Kanskje trives jeg best med trygge og faste rammer mer enn folk flest. Uansett sliter jeg med å se hvordan man enten kan leve i et forhold der man reserverer følelsene sine, eller gir 100% og statistisk sett vet at det kommer til å bli en vond slutt.

Det politiske aspektet ved dette orker jeg ihvertfall ikke diskutere her og nå, det er klart at verden er tilrettelagt det svake stakkarslige kjønn, velkommen til der 20 århundre.

Alle skrivefeil får Android og Glenfiddich ta.