View Single Post
Dette gikk jo ukarakteristisk sivilisert for seg.

Sitat av *pi Vis innlegg
Det kan du godt si, men det har stort sett vært kvinnenes kamp for rettigheter som har drevet frem likestillingen vi har oppnådd. Og den har kommet menn også til gode.
Vis hele sitatet...
Beklager at jeg muligens er unødvendig krass, men vær så vennlig og gjør hjemmeleksa, jeg er så lei av denne feilslutningen. Det er ikke "kvinnenes kamp". Hvis du leser Jefferson, Paine, Bentham, Mill, Russell, Aurelius eller en hærskare av andre filosofer, ser du at de ikke bare takket kvinnene i sitt liv, men hyller deres intellekt og er forbannet på at de ikke kan utgi tekster selv. Kvinnekampen hadde aldri fått muligheten til å bli kampen den ble, om ikke menn hadde brutt ut fra samfunnsnormene og satt det på dagsorden. Hvilket SkurtNilsen påpeker i startinnlegget, det er ikke menn flest som har gagnet på dette gjennom tidene, men adelen. Det er også noe kostelig at man fremstiller det som menn som undertrykker, når man husker at i første verdenskrig døde ca. 10 millioner menn i en meningsløs skyttergravkrig. Vi snakker om at flere hundre tusen menn ble meid ned på visse dager. Napoleon skrøt så famøst av at han kunne la 30 000 menn dø i måneden. Hvem fikk de til å gjøre det? Et fåtall i adelen, nøyaktig samme undertrykkere som ikke lot kvinner nyte samme rettigheter som fratok så mange menn livet i samme periode.

Så klart har kvinner gjort en stor innsats, og det er på trynet at de måtte gjøre det, men muligheten til det kommer av at menn så hvordan det gagnet begge kjønn. Hvilket bringer meg til neste poeng - du er her "unødvendig polariserende" som du kaller det. Det er menn og kvinner som har kjempet for kvinners rettigheter, mens reaksjonære menn og kvinner har kjempet imot. Ikke glem at det er flest kvinner som påpeker ting som "det er usømmelig å bli med på nach" o.l. i retten når voldtektsmenn går fri.

Videre vil jeg utfordre de som peker til obskure "maktstrukturer" å faktisk definere disse. Foucault var unektelig en tåkefyrste som får selv Støre til å virke som han taler rett frem, og jeg har enda til gode at noen faktisk definerer dette. Vise til eksempler - faktisk vise til deterministiske tilfeller eller i det minste vise til en sannsynlighetsovervekt. Ser de av dere som sier sånt virkelig på mannen/sønnen/broren/faren/kollegaene deres og ser en undertrykker som ikke vet det selv? Eller er de banalt nok unntaket som bekrefter regelen? Mens dere har øynene vidåpne tusler de videre i sin undertrykkende hverdag uten å vite det? Det hele blir en total banalitet så fort man skal sette disse "strukturene" ut i eget liv, og jeg lurer oppriktig på om dere tenker på dette.
Sist endret av Xasma; 12. mai 2019 kl. 15:24.