Sitat av
Sky
Jeg forstår, er langt på vei enig og har ingen tendenser til å legge meg opp i hva folk tror på sånn til vanlig. Men det er faktisk ikke bare av prinsipielle årsaker jeg synes at andre heller ikke skal tro på paranormale fenomener, eller falle for noen som helst form for overtro. Det er også av pragmatiske årsaker, og med en litt mer overordnet bekymring for mange menneskers manglende sans for kritisk tenkning og "evidence".
Det er en bekymring jeg deler, dette med manglende sans for kritisk tenkning. Jeg skiller derfor ganske skarpt mellom det å ha en subjektiv tro å strukturere sine eksistensielle grublinger rundt, og det å bruke overnaturlige forklaringer på naturlige fenomener. Det er åpenbart langt fra vanntette skott her, men la oss i det følgende kalle det første religion og det andre overtro, bare for å skille det litt. Overtro går jeg gjerne til korstog mot, og det gjorde jeg også på den tiden jeg regnet meg selv som religiøs. Ingen endring der.
Du nevnte også at det er et livsprosjekt for deg å ikke falle for livsløgner, at å tro på noe fordi det er fint fremfor sant ikke gir mening, og i et innlegg lenger ned at man ikke må forveksle sine egne forsvarsmekanismer med sannheten. Hvorfor det?
Jeg mener i alle fall at det er bedre for meg, nå. Men jeg vet også at den troen jeg hadde var det som fikk meg igjennom de årene. Jeg mener helt alvorlig at det, på det tidspunktet, var sunnere og riktigere for meg enn sannheten. I likhet med alle andre mestringsstrategier jeg har hatt, hadde den en funksjon. Jeg ble en bedre person på grunn av det, jeg tror faktisk det kunne gått skikkelig dårlig uten. Hjernen triller ikke terning når den lar deg tro på ting. Det som er maladaptivt nå, var på et tidspunkt adaptivt og nødvendig, og dermed riktig. Men det at det var riktig, er ikke det samme som at det var sant. Mitt svar til abc var at jeg ikke godtar en definisjon av sannhet som kan brukes til hva som helst, og tøyes til å passe hver våre ønsker av hvordan virkeligheten skal være. Ikke engang da jeg trodde på Gud ville jeg sidestilt det med en objektiv sannhet om verden, eller argumentert som om det var det.
En sunn hjerne tror mye rart som ikke er sant. For eksempel vurderer du din egen kontroll over skjebnen din som mye større enn den er, og du underdriver massivt sannsynligheten for at livet ditt kan gå til helvete når som helst. Hvis du har et realistisk syn på dette, så er du klinisk deprimert. Man bør åpenbart prøve å overstyre sine sprudlende instinkter når man skal ta en reell risikovurdering om noe som betyr noe. I hverdagen derimot, er de fleste best tjent med å la seg selv leve i illusjonen om at ting helst vil gå godt. Vi kan ta fri vilje som et annet eksempel. De fleste som hevder at fri vilje er en illusjon, vil hevde at man nesten er nødt til å leve livet sitt fra dag til dag som om det ikke er det. Vi tror på vår egen opplevelse av å ta valg, og holder andre ansvarlige, til en viss grad i alle fall, for deres valg. Samtidig som man altså ikke tror det finnes noe valg. Så vidt jeg husker har jeg mye vanskeligere for å godta det paradokset enn du har. At jeg nå er allergisk mot livsløgner og illusjoner har med min personlige historie å gjøre. Jeg tror ikke nødvendigvis det er veien til lykke for de fleste å være så kompromissløs.
Når man sammenligner tro og ikke-tro på nivå med hjernen så finner man at tro er assosiert med større aktivitet i den mediale prefrontale korteks (MPFC). Som du kanskje vet er denne regionen involvert i å linke faktuell kunnskap med relevant emosjonell assosiasjon, i å endre atferd i påvente av belønning, og i mål-orienterte handlinger. Regionen er også assosiert med pågående virkelighetsorientering, eller overvåkning, og skader her kan få folk til å konfabulere - å komme med åpenbare usanne utsagn tilsynelatende uten å være klar over at de ikke forteller sannheten. MPFC er også ofte blitt assosiert med selvrepresentasjon, og er mer aktiv når subjekter tenker på seg selv enn når de tenker på andre. Poenget her er at den økte aktiviteten i MPFC kan tolkes å reflektere den større selvrelevansen og/eller belønningsverdien utsagn man tolker som sanne har. Det ser ut til at vi faktisk liker sannhet og misliker usannhet, og når vi tror at noe er sant så blir det en slags del av vår utvidede selv.
Faen Sky, det er under beltestedet å sweettalke meg med nevrologi. Du vet jeg ikke kan motstå det.
Å tro på paranormalitet faller inn som en fasett av menneskets generelle overtro. Overtro er ikke bra, og bør kjempes mot. Det høres kanskje arrogant og jævlig ut, men er ikke ment å være det. En divisjon mellom fakta og verdier ser ikke ut til å gi mening i termer av underliggende hjernefunksjon, og hjernens kapasitet til å tro eller ikke tro på faktuelle påstander er helt sentral for initieringen, organiseringen og kontrollen av vår mest komplekse oppførsel. Hvis verdier og fakta ikke har noen klar distinksjon i hjernen, som mye tyder på, og hva vi tror som faktuelt har så mye å si for vår oppførsel, så blir det tydelig hvor viktig det er, rent moralskt, å orientere seg etter hva som er korrekt (i den grad vi kan være korrekte) i universet og hele tiden søke etter å raffinere og presisere denne orienteringen. Å ikke gjøre dette kan lede til tankefeil, og utover dette overbevisninger om verden som er mer sosiale og emosjonelle enn kognitive.
To ting her. Jeg er helt enig i at det er vesentlig for gode avgjørelser, også moralske, å ta inn over seg fakta. Å ønske sann kunnskap om verden bør være et skinnende ideal og et felles mål for alle mennesker, uavhengig av religiøs overbevisning. For det er nettopp det – religion (slik jeg definerte det over) handler ikke om de objektive sannhetene. Så kan du saktens hevde at mange religiøse synder mot det, og det er jeg enig i og jeg deler din motstand mot det. Men de religiøse som jeg regner som mine venner, og da mener jeg samtlige, har akkurat det samme forholdet til objektive fakta som jeg har. De er humanister, realister, forskere, lærere, whatever. De forholder seg til den fysiske verden akkurat som deg og meg, de er ikke noe mindre rasjonelle. Det er altså ikke nødvendigvis en motsetning mellom det du skisserer her og det å være religiøs. Det samme kan ikke sies om å være overtroisk.
Den andre tingen: Jeg tror ikke jeg deler helt skepsisen du tilsynelatende uttrykker til emosjonelle og sosiale beveggrunner, som på et vis laverestående enn de rasjonelle. Emosjoner er ikke rasjonelle, nærmest per definisjon, men det gjør dem ikke mindre sanne eller troverdige. Det emosjonelle systemet fungerer annerledes, men gir deg ikke nødvendigvis dårligere (mindre sann) informasjon. Det er raskt og ofte unøyaktig og lett offer for generalisering, men det har også tilgang til ekstremt mye mer informasjon samtidig enn det bevisstheten er i stand til å håndtere. Jeg har sett forskning som tyder på at man tar bedre beslutninger basert på intuisjon enn rasjonalitet på noe så profant som bruktbilkjøp. Jeg kjøper altså ikke helt dikotomien om at rasjonalitet står i motsetning til emosjonalitet, og at det første er bedre, mer moderne og opplyst enn det andre. Tvert imot tror jeg den sveiseblinde rasjonaliteten begynner å bli litt akterutseilt, heldigvis. Dette er jo overhodet ikke noe forsvar for å være irrasjonell eller overtroisk, men det er noe med den holdningen jeg finner hos mange erklærte ateister som jeg finner så uutoldelig arrogant, sneversynt og… grunn. Present company excluded.
Sannheten er at folk flest kan klarne opp sine tanker på nesten ethvert tema, og siden den samme manglende sansen for kritisk tenkning og bevis leder til alt fra en uskyldig tro på spøkelser til troen på magi og hekseri (som er epidemisk i Afrika nå, hvor unge gutter blir blindet, injisert med batterisyre og på andre måter torturert for å drive ut demonene), at foreldre nekter sine barn medisinen de trenger til fordel for bønn eller annet piss, irrasjonell abortmotstand, kvinneundertrykking og mye mer, så holder det ikke med "whatever floats your boat" for egentlig. Det er altså ikke så mye innholdet i diverse overbevisninger jeg er bekymret for her, men mekanismene som forårsaker at man havner der.
Jeg er helt enig med deg i alt dette. Dette er overtro, og jeg misliker det like mye som deg. Det er ikke det jeg mener når jeg sier «whatever floats your boat», da snakker jeg om måten du, som menneske, forholder deg til din egen eksistens. Der er jeg åpen for at det sanneste ikke alltid er det beste, for alle. Selv om det er det for meg, nå.
Sist endret av *pi; 10. januar 2021 kl. 01:10.