Kan kjenne meg igjen litt i det du skriver, jeg har bare kommet til en konklusjon selv at jeg ikke kan gjøre noe med hvordan jeg er som person. Lenge har jeg trodd det at jeg ikke er særlig utadvendt skyldes sosial angst (noe det delvis gjør), men etter bruk av diverse rusmidler har jeg fått en litt bredere forståelse for meg selv som menneske. Jeg blir for eksempel ikke noe særlig mer utadvendt etter inntak av benzodiazepiner, og konkluderer dermed med at JA, det er et preg av sosial angst i meg, men kanskje vi to bare er skapninger som i utgangspunktet ikke er så interessert i andres liv? De eneste jeg er totalt meg selv med er min nærmeste vennekrets, ser du meg med de kontra en vanlig vennegjeng (eks. studiegruppe) er jeg to vanvittig forskjellig personer.

Med andre ord, prøv å se sosial angst fra et annet perspektiv. Vet det ikke er like lett gjort som sagt, men det har hvertfall hjulpet meg med faktumet av at jeg ikke er så pratsom, noe jeg har satt spørsmål rundt i lang tid.