Ja, jeg definerer fortløpende mine egne regler for hvordan jeg oppnår en fungerende tilstand. Akkurat hva det er som har gjort meg så dysfunksjonell, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at jeg brukte 6 år på videregående, var tungt deprimert og slet enormt med selvbilde, selvfølelse og fremtidsutsikter. Helt fra tidlig barneskolenivå var jeg «annerledes», på en helt forjævlig måte. Det eneste som kan måle seg med tilværelsen som hjemløs sprøytenarkoman, er tilværelsen som barneskoleelev - altså i negativ forstand.

Så begynte jeg å ruse/selvmedisinere meg. Men jeg kommer ikke til å argumentere for ditt eller datt. Jeg vet bare at disse unntakene jeg laget for meg selv, er de samme unntakene profesjonelle psykiatere og psykologer lager til meg nå. Medisinene jeg tryglet om å få i 2018, når jeg enda kunne redde meg inn og la det bli med kun en «nær-søppeljunkie»-opplevelse, er medisinene jeg omsider har fått - 2 år senere. Etter å ha ødelagt livet mitt helt.

Enten kan jeg bruke erfaringene og innsikten min til å fungere sosialt, profesjonelt og emosjonelt, eller så kan jeg gå for ufør og sitte resten av livet fortapt og alene.

Hva ville du valgt?

Rolig jul, for en gangs skyld. Ingen bortvisning fra Oslo, ingen sprøyter glemt igjen på soverommet og ingen fysiske alkoholabstinenser. Trodde faktisk at jeg skulle klare å få på plass julegaver i år, etter 3 år(!) med søppeleksistens. Men jeg er vel fortsatt litt søppel.

Fikk møtt en av Norges fremste eksperter på fagfeltet mitt, min opplevelse av møtet forstås som at han skal ta ting videre rett over nyttår gjennom sine kanaler.

Har også blitt forespeilet den siste komponenten (ny drone til 65k) på nyåret, så den endelige testen er endelig å forvente i januar. Flere mnd forsinket, jeg vet, udugelig narkis osv.

Merker jeg får en skikkelig kjip følelse av å utlevere meg selv her inne i senere tid. Jeg har blitt en helt annen person enn hva jeg var for noen år siden bare, men jeg klarer ikke å gjenspeile det i «Tøffetom». Det er gjerne på tide at han takker for seg og mest av alt gir en stor takk til dem som har fulgt, heiet og slaktet han.

Tøffetom er meg, men jeg er ikke tøffetom. Dissonansen har blitt så stor, og jeg klarer ikke å moderere meg selv. Jeg har bare én versjon, og det er meg. Skjønner at dette oppleves sutrete og feigt, men prøv å sette dere i min plass...:

Hele tilværelsen snus på hodet, plutselig har du familier igjen, straite venner og en helt annen dybde av refleksjoner og selvinnsikt. Ukentlig terapi skjer med syvmilssteg og du har på over et halvt år gått på 2 ordentlige smeller. Alle urinprøver over snart et år har vært negative. Ikke én eneste psykose- eller engang betydelig affekt agering har skjedd profesjonelt. Fra hjemløs året før, til en kjellerleilighet til å bo i et digert hus med vinterhage. Familiene har blitt familier igjen, og på toppen av det har du blitt tatt imot med åpne armer av enda en. Podcast, prestisjetung dokumentar, stor sak i en av landets største aviser - på bare 3-4 mnd. 5 Åre arbeid er omsider på mållinjen og du er klar fir at det hele kan vise seg å være en total fiasko.

Ett sted er du helt åpen og utleverende om dine største feil og sviktebde vurderinger. Et forum for utskudd, nerder og narkiser. Stedet der et utskudd av en nerdete søppelnarkis skulle føle seg hjemme. Men av en eller annen grunn er dette blitt det eneste stedet jeg ikke er komfortabel med å være. Bare det p skrive dette innlegget har vært det kjipeste jeg har gjort denne julen. Så ja.

Takk for meg