Grunnen til at så mange amerikanere støtter såpass lavt skattetrykk for de aller rikeste i landet, til tross for at flertallet er middelklasse eller under der igjen, er fordi alle selv håper å bli rike en dag. Alle sluker "den amerikanske drømmen" rått. Det samme gjelder i Norge. Her støtter vi og omfavner de rikeste i samfunnet, lar det gå når de finner et nytt smutthull for å unngå skatt eller når sånne som Thon bestemmer seg *plutselig* for å bli verdenes snilleste person. Han er 90 år, døden nær, og skjønner at mange hundre millioner kan gå tapt fra sine arvinger. Hvor kan han plassere det, for å slippe og skatte? Jo, i en stiftelse. Og hvorfor ikke i samme slengen si det er til et godt formål? Tja, hva med å gi 10 % av de pengene til noe veldedig? Norge vil elske meg!

Thon m/ arvinger er glade for å slippe skatt. Hele Norge tenker han er snill.

Selv om handlingen han gjør er snill i seg selv, og gavner flere enn hans nærmeste, så må det være mulig å stille spørsmål ved dette, og hva hensikten hans er. Uavhengig om man er av islandsk opprinnelse eller ikke, eller om man er nazist eller hører til venstresiden.