Helt siden jeg begynte på ungdomsskolen har livet mitt handlet om utdanning. Jeg skjønte at selv om det sikkert ikke er noe problem å få seg en grei jobb uten noen formell utdannelse, men jeg forsto at med en god utdannelse så ville det bli så uendelig mye lettere, og jeg kunne leve bedre. Jeg satt meg som mål at jeg ville jobbe med noe innenfor medisin/siv.ingeniør, og siden jeg satt meg det målet, så har jeg stort sett fått toppkarakter i alle fag. Nå går jeg studiespesialiserende 1VGS, og har fortsatt de samme karakterene, og de samme målene. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten utdannelse, og jeg hadde helt ærlig ikke holdt ut hverdagen om jeg hadde gått en annen studielinje.

Jeg er selv veldig fordomsfull mot folk uten utdannelse, og forøvrig folk som går yrkesfag kun fordi de ikke hadde gode karakterer nok, eller rett og slett ikke orket noe annet. Jeg har prøvd å forstå hvordan de kan tenke seg et liv uten en skikkelig utdannelse (forstå meg rett, jeg sikter til de som ikke gidder gjøre noe på skolen). Jeg prøver å bli mindre fordomsfull, men jeg har rett og slett vanskelig for å skjønne hvordan noen orker å gå på skolen, når de får ingen eller meget lav utdannelse.