Sitat av
random67489
Er du 100 år eller? /joke
I såfall hadde kanskje ikke dette skjedd noe særlig:
Hehe jaja du får ta det som et kompliment da vet du. Da tar du deg godt ut. Selv er jeg ikke plaget av akkurat det #barevillepratelitt
Skal ikke skryte på meg at det skjer ofte altså, langt ifra. Poenget er at jeg ikke liker at folk insisterer på å prate med meg når jeg ikke signaliserer at jeg vil det. Jeg har jo ikke problemer med å bli kjent med fremmede. Jeg synes det er helt dust at alle som ikke er ekstremt utadvendte har en personlighetsfeil eller kulturelt handicap. Å være kald er en negativ beskrivelse, det tyder på at du ikke bryr deg om andre. Det stemmer jo ikke, introverte er ikke noe kaldere eller mer uvennlige og egoistiske enn andre. Akkurat som at om du ikke liker å danse så er du en slags følelsesmessig forknytt og stakkarslig sjel. Det går liksom ikke an å være en varm, åpen og selvsikker person som bare ikke elsker overfladisk small talk og utagerende dansing.
Ja er den nå det, kulturen vår? Er kulturen vår virkelig preget av nøkternhet på noen som helst måte?
Jeg får kanskje ikke forklart meg helt. Livsførselen er overhodet ikke preget av det, men av en eller annen grunn ser vi et 24 timer langt program om vedkløyving. Det ligger en selvforståelse og noen verdier bak der, som vi overhodet ikke lever etter men liker å tenke om oss selv. Ja, det er paradoksalt, og egentlig litt uspiselig. Vi ser ned på den glorete og prangende stilen til utlendinger mens vi sitter på en vond trekrakk som koster 20.000.
Om du blir invitert på middag i et fremmed land så er det ikke fordi dere er perlevenner. De bare byr på seg selv, og er generøse nok til å dele det lille de har. Som "motytelse" får de gleden av å prate med en fra en annen kultur, lære litt nytt og leve i øyeblikket.
Jeg synes det er hyggelig når det skjer. Altså hvis jeg har deltatt i en faktisk for begge parter villet og givende samtale og det føles naturlig. Ikke som en floskel. Som når de ber meg hilse til foreldrene mine uten å ane om jeg engang har foreldre.
Føler det sier alt om oss som folkefær når du nevner den episoden på butikken. Der har du kjernen av den norske modellen. Vi er så lukket og innadvendte at vi takler nærvær så dårlig. Men når en random snakker om noe totalt ufarlig samtidig som det blir gitt en helt ufarlig kompliment da klarer vi å blomstre i noen sekunder. Det er jo bare trist spør du meg.
Det er vel ikke trist hvis jeg liker det. Jeg kan fint blomstre for meg selv på en kafé også jeg, du trenger ikke synes synd på meg Jeg sitter ikke der med et patologisk undertrykt behov for å reise meg opp og danse eller gi noen en klem. Jeg er heller ikke kald og likegyldig til de andre på kafeen, jeg bare foretrekker en annen og mindre overveldende måte å kommunisere med dem på. Jeg er ikke spesielt introvert egentlig, så det er sikkert kulturelt.
Sitat av
random67489
I forhold til hvem, en skilpadde?
Du skal forresten ikke disse skilpadder. Under det harde skallet er de usedvanlig omsorgsfulle og empatiske dyr.
(Bare kødda, de er psykopater).
Sist endret av *pi; 30. juli 2019 kl. 14:44.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.