Stadig oftere tar jeg meg selv i å tenke og sette pris på hvor behagelig man har det i Norge,
men jeg knytter det mer opp mot rikdom, ikke noe "eget Norsk. Utviklingen i verden de siste årene,
pandemien, Trump, flyktninger og krig har også fått til å tenke på hvilket trygt land jeg har vokst opp
i og at vi nå er på vei inn i en mye mer usikker tid.
Alle fordelene med Norge, NATO of et Europa uten krig har jeg tatt forgitt frem til nå.

Jeg liker å tro at jeg ville blitt her å kjempet hvis vi blir angrepet, men jeg tenker det er nesten umulig
å vite hvordan man reagerer i en slik situasjon før man står i den. Det ville også mest av alt ha hvert av
plikt og ære jeg hadde forsvart landet, ikke en sterk nasjonal følelse.