Ingen som svarte på dette her. Kanskje noen fler vil dele sine oppfatninger om jeg setter litt liv på den subjektive debatten Vasall her prøver å starte. Jeg synes i hvert fall det er fint å prate om slikt

Jeg opplever at mysteriet ved at noe eksisterer i det hele tatt eksploderer i fjeset under den korte innflytelsen. Virkelighet blir plutselig uendelig dypt og mye mer enn det det var 5 minutter tidligere. Virkelighet blir plutselig mye mer enn de opplevelsene man omgir seg med til vanlig. Livet blir flere hakk dypere og tar på seg en følelse jeg bare kan beskrive som hellig (forstå det den som kan). Det oppstår en spontan følelse av altruisme og dyp medmenneskelighet som hos meg bare har vokst siden jeg opplevde det for første gang.

Man kjenner en ydmykhet overfor hva man kan, overfor andre, overfor hva man trodde man visste. En åpenhet rundt hva virkelighet og bevissthet faktisk kan omfatte. En fascinasjon overfor hva det menneskelige sinn faktisk er i stand til å konstruere. Samtidig føler man at mennesket innehar et nærmest utømmelig potensiale. En følelse av dyp tilknytning til kosmos ulik noen annen man har kjent på før. En erkjennelse om at man selv er kosmos, og at alt er et uttrykk for den samme underliggende, uforståelige og fundamentale enhet som ligger til grunn for all eksistens og all virkelighet.

En oppfordring til kjærlighet overfor alt levende. En oppfordring til å vise respekt, til å lytte, til å lære av andre livsformer og ikke minst andre mennesker. Nå høres det ut som om man forvandles til et perfekt menneske, men dette er naturligvis ikke tilfellet. Det oppstår dòg en sterkere lyst til å utøve en innsats for å gjøre livet kult for de andre rundt deg. Rett og slett et ønske om å være et bedre menneske og at det er verdt en innsats for å prøve å oppnå akkurat dèt.

Konseptet om Gud forvandles fra å være kun et konsept, til å bli en sinnstilstand. En følelse. En følelse man kan søke etter og oppnå. Med andre ord at hele greia med Gud ligger inne i den biologiske programvaren vår, og at på samme måte som kjærlighet ikke er noe overnaturlig, men en følelse, en sinnstilstand, så er Gud også det. I dette lys fremstilles de fleste religioner som skikkelig svindel og misledende galskap, da alt det handlet om kun var å oppnå "en personlig følelse av kontakt" som mentalmelt fint sa. Ingen tro, ingen skaper av universet etc, "bare" en sinnstilstand som er dyp, svært rørende og transformerende.

Selv om jeg her har skrevet mye som "man opplever" etc så har jeg kun snakket for hva jeg selv har følt, men samtidig så er slike effekter vanlige. Dessuten var det å skrive "man" mye tøffere