- Mange psykonauter har en klar følelse av at visjonene ikke simpelthen er produkter av deres eget sinn.

Det er sant, men de fleste psykonauter er i startfasen av utforskingen av egne sinn, og blir vanligvis svært overrasket over hva som dukker opp når de først begynner å leke med det. De første menneskene som oppdaget fraktaler, fikk en distinkt følelse av at disse forbløffende, livsfjerne bildene og mønsterne ikke bare kunne være produkt av noen få linjer kode; dog er det alt det er. Kompleksitet fostrer alle mulige typer weird shit, og den menneskelige hjernen er det mest komplekse systemet på planeten.


- Målet for fremtidens forskere er å fastslå hvorvidt psykonauter kan vende tilbake til vår verden med ny ”reell” informasjon.

Jeg har forsøkt dette eksperimentet på mange måter og med mange mennesker. Svaret synes å være ”Nei”. Mange har argumentert, men ingen har kunnet fremlegge ett konkret eksempel som overbeviser på noen måte. Informasjonen innhentet fra den psykedeliske tilstanden er vanligvis generalisert, vanlig kunnskap, tilegnet brukerens eget liv (eller mennskelig liv generelt). Forestillingen om at regnskogens shamaner kan tilegne seg ”informasjon” om en plante kun ved å innta det i et ayahuasca-brygg illustrerer for meg sinnets fabelaktige evne til å utlede holistisk data fra et spesifikt system når det kun gis små bruddstykker med data å jobbe med. Denne evnen forsterkes av den psykedeliske tilstanden, men den produserer ikke ”ny” informasjon, kun mer raffinert og detaljert analyse av det vi allerede har observert. Dette er den ”fyll inn det blanke feltet”-egenskapen ved hjernen som jeg snakket om tidlige i kontekst av det visuelle systemet, men logiske systemer bruker også denne teknikken.

- I en bok jeg arbeider med sier jeg at vi burde søke fram disse vesnene akkurat som vitenskapsmenn søker etter utenomjordisk intelligens.

Jeg er helt for å prøve å få et grep om fenomenet, men har små forventninger til at noen noensinne vil gjennomføre ”absolutt kontakt” som beviser en atonom eksistens av hyperromlige entiteter. Jeg heller mer mot å tro at de er veldig rare og uutforskede aspekter ved den menneskelige psyke. Men jeg tror også på samsara og sjelevandring, noe som gjør forestillingen om at disse entitetene kunne vært ”legemsløse sjeler”, flytende rundt i hyperspace, veldig fristende å slenge meg på. Men likevel, selv om jeg vil tro det har jeg aldri klart å overbevise meg selv om at dette er tilfellet, selv etter gjentatt epsperimentering med og konfrontasjon av disse entitetene. Den eneste forklaringen er at de er fantasifostre, eller at hvis de er kroppsløse sjeler, er avstanden mellom deres intelligens og menneskelig intelligens så stor at de ikke er i stand til å oppgi noe holdbart, konkret eller definitivt om deres egen natur. Kort og godt; de sier alle typer ting, noe av det dypsindig, noe av det vås. Men ingenting peker definitivt mot noen form for dypere sannhet om hva de er eller hvor de kommer fra.


- Hva mener du om de utsmykkede palassene folk ser og synes å kunne reise gjennom?

Jeg kunne spurt deg det samme om J.R.R. Tolkiens Middle Earth. Han (og skarer av tilhengere) kunne unektelig forestille seg denne verdenen, og reise i den på mesterlig vis. Produktet han laget er veldig levende, utbrodert, fabelaktig og forunderlig. Gjør dette det virkelig? - Nei. DMT-visjoner har helt opplagt sin egen veldig uvanlige estetikk, visst har de det, og det har også sopp, LSD, 2-CB, meskalin osv. Hver og en av dem produserer et særskilt sett med visuelt billedverk, hver av dem en noe annerledes variasjon på et grunnleggende, repeteterende fraktaltema. Men dette overrasker meg ikke mer enn det faktum at to forskjellige fraktalalgoritmer produserer forskjellige resultater, selv om de deler de samme spinnende kvalitetene, og umiddelbart er gjenkjennelige som ”fraktaler”. Og som jeg sa, utsmykkede steder kan være en himmelsk arketype, de kan være produkter av sinnet som pålegger orden på kaotiske mønstere, men jeg har ikke sett noe som skulle tilsi at de er ”virkelige” plasser noe sted. De er per definisjon flyktige og forbigående. Det at DMT produserer en konsekvent ”stil” av visjoner i menneskehjernen på kryss av alle kulturer er ikke mer overraskende enn det at trykkfosféner produserer de samme typene geometriske syner i menneskehjerner på kryss av kulturer, eller at spesifikke fraktalalgoritmer vil produsere det samme bildeverket uavhengig av hvilken datamaskin den kjøres på. Det ville overrasket meg mer om DMT fremstilte veldig forskjellige visjoner i hver person som prøvde det (som LSD kan, noe jeg finner uendelig mye mer fascinerende). Som det er, synes DMT å produsere utrolig konsekvente visuelle mønstere i alle brukere. Det er et faktum av betydning, og peker mot konklusjonen at DMT er veldig enkelt i dets form og funksjon, uten særlig rom for variasjon.


- Det er også en fornemmelse av fortryllelse, av hellighet, av skjønnhet, en følelse av å få priviligert tilgang på kunnskap, og at intelligens øker.

Ja! Jeg er enig i at alle aspekter ved menneskesinnet forsterkes under påvirkning av DMT. Man trenger ikke ta DMT for å få åpenbaringer om skjønnhet og helligdom. DMT øker ikke intelligens, som jeg definerer som hjernens evne til å holde på mange spesifikke biter av data i arbeidsminnet samtidig som de analyseres. DMT (og andre psykedelika) forsterker klart denne evnen, og således forsterker den hjernens evne til å pålegge en hvilken som helst opplevelse kontekstuell betydning eller ”dybde”. Hvis det faller seg slik at den psykedelisk forsterkede hjernen fokuserer på et imaginært utenomjordisk landskap, går dybden og betydningen av landskapet plutselig gjennom taket!


- For DMT-psykonauten synes verdenen rundt dem å være konstruert, komponert med en omsorg som minner om et kunstverk eller et intrikat håndvevet stoff, og ledet som skuespillere i et scenespill. De føler det som om et forheng har blitt revet til side, og at de således ser noe som alltid har ligget der og utdunstet.

Ja, dette aspektet ved opplevelsen er mer relevant for meg enn alver eller hva som helst. Avdekkingen av virkelighetens dypere struktur som vi vanligvis ikke ser, er den store hemmeligheten ved DMT-(og annen psykedelisk) opplevelse. Dette er et produkt av det forsterkede sinns utforsking av den fysiske verdens egenskaper. Kvantenivåene av fluks blir åpenbare, og virkelighetens ”hardhet” forsvinner inn i en vibrerende masse av uendelig dyp energi som oppstår og krystalliseres fra bunnen og opp og inn i evig-skiftende tilstander, som selvsagt er det det faktisk er. Dypsindigheten ved å innse dette er veldig tung, dog er det intet vi ikke visste fra før. Men kvanteegenskapene ved denne verden, når de manifisterer seg for våre ellers begrensede sanser, er alltid et sjokk.


- Shannon forteller oss at DMTverset later til å være en verden hvis eksistens er uavhengig av psykonauten.

Vel, den “virkelige” verden eksisterer uavhengig av observatøren, det vi opplever som virkelighet er en abstrakt representasjon i hjernen, samlet fra sensorisk data. Vi dveler bare så sjeldent ved kjennsgjerningen. Hvorfor må en dypere forsåelse eller visjon om denne verden klassifiseres som en annen eller parallell verden? Hvorfor ikke bare anta at det er et skjult (eller vanskelig å observere) aspekt av denne? Å sanse kvantevirkelighet er ikke det samme som å reise inn i en annen verden. Det er å oppleve et nytt lag av den samme gamle verdenen vi allerede oppholder oss i (som metaforen med infrarøde briller). Ved å gi dette skjulte laget av virkelighet en eller annen slags ”mystisk” egenskap, forurenser man bare analysen av hva som egentlig foregår når vi opplever det.


- Mange psykonauter vender tilbake med en sikkerhet om at bevisstheten fortsetter etter døden. De returnerer med en forestilling av en sjel som eksisterer utenfor og bortenfor kroppen, vevd inn i universets struktur, på en eller annen måte.

Jeg er enig. Dette kan godt være tilfellet. Tid er en sanseskapt illusjon. Sjelen kan være tidløs. Igjen, denne formodningen er metafysisk tiltalende, men umulig å bevise. Mysteriet blir bare dypere når du gransker det nærmere. Min konklusjon er at tingene vi ser i den psykedeliske tilstand er en forvirrende blanding av en ”dypere, skjult virkelighet” som er der hele tiden (et produkt av forsterkede sanser), pluss detaljerte fantasistyrte gjengivelser av underbevissthetens egne lyster og frykter (manifestert ved en kombinasjon av synestesi og en overstimulert hjerne som prøver å påtvinge orden på kaotiske mønstere). Å finne ut hva som er hva (separere ”hardt signal” fra ”kaotisk støy” og ”fantasistyrt fremstilling”) er den vanskelige delen av den psykedeliske reisen. Å simpelthen godta helheten av opplevelsen som ”virkelig” eller ”sannhet” er et mistak som får mange ”psykedeliske filosofer” til å fremstå som lite annet enn new-age-vitser, fortapt i sine egne visjoner. Dette emnet krever mye dypere analytisk tenking enn det. Det gjør meg gal.


- DMT-psykonauter kan se en ny verden lagt oppå den ”normale verden".

Det gjør også mennesker som lider av vrangforestillinger. Dette er interessant, men langt fra et absolutt bevis på parallelle virkeligheter.


- Denne nye verdenen er fullstendig navigerbar...

Jeg er uenig. Denne DMT-verdenen er flyktig og forbigående, og i evig forandring og forvandling. Du kan til en viss grad ”navigere” ved å velge hvilken retning du vil ”morfe inn i” neste gang, men DMT-opplevelsens ”fantasiverdener” har ingen solid og fast struktur. De er transiente og unnvikende. Hvis du vil snakke om totalt, våkent dypdykk i en hard fantasiverden, må du søke de typer opplevelser folk har på Datura og andre delirianter. Disse substansene kan få deg til å tro at du står i kø på matbutikken når du faktisk nettopp spaserte inn i klesskapet ditt. Disse er det jeg refererer til som ”konkrete” hallusinasjoner som er fullstendig omsluttende og ”virkelige”. I kontrast fremstår DMT-visjonene som ”perseptuelle forstyrrelser” som produserer stiliserte gjengivelser av virkeligheten som befinner seg foran oss. Lukk øynene, og opplev et virvlende, skarpt detaljert, utenomjordisk landskap. Åpne dem, og du ser et svært forvridd syn av rommet foran deg, overlappet av disse virvlende geometriske gitterverkene, med tilfeldige ”harde” gjenstander som en alv eller noe sånt dukkende opp i blandingen.

Jeg tror folk generelt liker å romantisere rundt DMT-tilstanden og gjøre den til noe mer enn den er, fordi de så gjerne vil at det skal finnes en skjult, overromlig verden fylt med skøyeraktige ånder og gudaktige entiteter. Når du imidlertid studerer opplevelsene nøye over tid, vil du komme til å se at mye av de romantiserte forestillingene faktisk ikke utspiller seg i denne tilstanden. Og folk tenderer til å lage noe, ”skrive på lederplass” om innholdet i psykedeliske opplevelser, eller de skaper en intern fortelling fylt med håndfaste gjenstander og entiteter for å kunne komprimere opplevelsen inn i språk, betydning, og minne.

Jeg har tatt DMT en mengde ganger, hver gang med en intensjon om å finne en slags dypere sannhet ved eller innsikt i opplevelsen. Det eneste jeg kan si sikkert, er at det er forskjellig hver gang. De visuelle fenomenenes estetikk er konsekvent, enestående og forunderlig, men innholdet som genereres innenfor opplevelsen føyer ikke harde eller simple regler som ”reiser inn i en overromlig dimensjon” eller ”besøk av utenomjordiske entiteter”. Alle opplever noe litt forskjellig, og likevel vil alle påsmøre det en eller annen slags ”Alice i Eventyrland”-tripp ned kaninhullet, og overbevise seg selv om at de har hatt nærkontakt med en skult verden eller noe av kolossal, åndelig betydning. Dette resulterer i at de reviderer opplevelsen til å passe en fortelling som gir mening, og på den måten skaper lengtende ikke-sannheter, som påstanden om at DMT-verdener er konkrete, navigerbare rom, eller at alver viser seg for alle hver gang. Dette medfører simpelthen ikke riktighet. Det er en uriktig fremstilling av den faktiske opplevelsen. Det hadde vært kult om det var sant, men sannheten er langt mer flyktig og kompleks enn de enkle, metafysiske eventyrforestillingene vi liker å søke.

Må stikke...

Slutt.