Jeg har utført mange eksperimenter med "våken drømming" (lucid dreaming) og selvpåførte drømmeaktige og hypnogogiske tilstander, og jeg kan fortelle deg at byttet fra eksterne datakilder til interne (og motsatt) skjer på brøkdelen av et sekund. Det skjer for fort til man legger merke til det, med mindre man venter og observerer tilstandene veldig nøye i påvente av "nerveklikket". Men det er der. Det er en fysisk, mekanisk ting. Det ene sekundet er du våken og lytter til kranen som drypper, i det neste er du på vei over en drømmeparkeringsplass, og du hører lyden av nøkkelknippet som klirrer mens du leter etter bilen din. Hvis du henter deg inn og våkner igjen, er du tilbake til drypp-drypp-drypp fra kranen. Lukk øynene, og du er tilbake på parkeringsplassen (eller hvor som helst). Så, når jeg vet at det er i dette skumringsområdet mellom våken tilstand og drøm hvor fantasien forer arbeidsminnet, er det ikke vanskelig å anta at psykedelika kan omgås de kjemiske signalene som administrerer byttet mellom eksterne sanselige data og fantasdata som flommer inn i det primære arbeidsområdet. Det kan godt være at det i den psykedeliske tilstanden er slik at våre selektive sanse-inputs åpnes på vidt gap, slik at alt krasjer sammen, noe som gjør det umulig å sortere dataene og skille mellom fantasi og virkelighet før stoffet har sluttet å virke. Kort sagt kan det godt være slik at konkrete, psykedeliske visjoner ikke er noe mer enn kaotiske visuelle mønstere overlappet med bilder skapt fra våkne drømmer.

Så, innenfor rammeverket satt for denne ligningen gjenstår det ett spørsmål: Hvorfor er de arketypiske utenomjordiske vesnene / alvene så vanlige i DMT-opplevelser? Det eneste svaret jeg har er at vi mennesker må ha medfødt, evolusjonær ”wetware” som tvinger sansene våre til å smekke på ethvert stykke antropomorfisk data som smetter inn i ellers tilfeldige, homogene data – som når man plutselig får øye på ansiktet til et menneske eller en jaguar som myser ut av buskene, eller ser et annet menneske bevege seg gjennom høyt gress. Det evolusjonære fortrinnet ved en slik evne er åpenbar, og i standardiserte Rorschach-tester ser folk ting som ansikter og/eller mennesker i blekkflekker, uansett hvor formløse de er, og uavhengig av hvilken kultur de har bakgrunn fra. Nå, tatt i betraktning de fabelaktige, virvlende kaleidoskopiske visjonene som produseres under den typiske DMT-tripp, er det uunngåelig at antropomorfe former vil oppstå og så uttrykke seg i stadig klarere detaljer, etterhvert som sinnet smekker på dem og ”drømmer” dem inn i fokus. Med fantasiarbeidsflyten sparket i høygir, er det ikke overraskende at disse oppståtte antropomorfe entitetene kan snakke til oss, og avsløre sjokkerende detaljer fra vår egen underbevissthet i en samtaleaktig strøm av visuelt teater. Alt dette tatt i betraktning er saken for DMT-entiteter avsluttet. Alt som trengs for å produsere dem er vårt eget overstimulerte visuelle system og fantasi, og således tørker Occams barberkniv dem rett av bordet og ned i englestøvkurven.

I avslutningen vil jeg gjerne nevne et par ting. Visjonene skapt av DMT er ikke utelukkende alver og utenomjordiske entiteter. Et vidt spekter av arketyper og god, gammeldags crazy stoner shit sniker seg inn i miksen. Det er veldig individuelt, og i mange tilfeller sterkt avhengig av set og setting. Dette faktum alene (mer enn noe annet) leder meg til å tro at DMT-entitetene kun er tankespinn. Hvis alle for eksempel så snakkende pingviner, og bare snakkende pingviner under påvirkning av DMT, ville det vært mye vanskeligere å forklare, og langt mer mysterisk. Det faktum at DMT-”bevissthet” gir seg uttrykk på så mange forskjellige måter, forteller meg at ”budbringeren” – det være seg alv, alien, jaguar, hva som helst – er vilkårlig innenfor konteksten mønstrene og arketypene sinnene våre tenderer til å plukke ut av tilfeldig støy. Men (and this is the good part) det som virkelig er interessant med DMT-opplevelsen er ikke alvene i seg selv, men hva de sier (budskapet). Og når du kommer til kjernen av det typiske DMT-budskapet, angår det som regel miljøet eller levende systemer eller den abnorme plantebevisstheten som gjennomsyrer vår verden. ”Gaia-bevisstheten” som spiller en rolle i opplevelsen er unektelig, og jeg vet ikke hva jeg skal tro eller si om den, annet enn at jeg flørter med muligheten for at denne eldgamle plantebevisstheten faktisk finnes, og forsøker å gjøre seg kjent gjennom den DMT-opplyste pattedyrhjernen. Hvis dette er tilfellet, er dette den virkelige DMT-oppdagelsen, og det er dette emnet som må studeres nøyere. I konteksten hvor DMT er en toveisradio for plante-menneske-kommunikasjon, er ikke ”alvene” noe mer enn et tegneseriegrensesnitt for utveksling av informasjon.

Slutt

_______________________________



Clifford Pickover svarer med noen spørsmål:



- Benny Shannons utmerkede bok har mange sider som forteller oss hvorfor DMT-visjoner IKKE er som drømming. Hva syns du om hans argumenter?

Jeg er enig i at DMT-visjoner ikke er drømmer, men mistenker at de bruker de samme hjeneorganene og nervekretsene som drømmer for å produsere interne bilder. Psykdedeliske visjoner er som regel kinetiske geometriske matriser (2D eller 3D avhengig av substansen og turenivå, DMT er veldig god til å produsere 3D-matriser) med ”innkapslede bilder” som oppstår fra matrisen, forvandles, og toner ut sammen med brukerens tankebaner eller underbevisste tilbøyligheter. De geometriske matrisene er et resultat av at det visuelle prosesseringsapparatet faller inn i en kaotisk tilstand, og på den måten forårsaker sanselig feedback, overlappende rammer og etterslep, og oversettingsfeil som visuelle vibrasjoner, peseptuelle forstyrrelser, etc. Øyet mottar lys på netthinnen i en serie konsentriske sirkler med den høyeste konsentrasjonen i midten. Vi mottar kun 80-90% av det faktiske bildet av det som er foran oss på netthinnen, mens resten (som det som befinner seg helt ute i kantene, og i blindsonen) blir ”lagt til” av hjernens evne til å fylle inn de manglende bildene av virkeligheten.

Dette ”fyll ut det blanke feltet”-aspektet ved hjernens virkemåte er ikke perfekt, og fører iblant til at vi tar feil og tror vi ser noe ”i øyekroken” som ved nærmere øyensyn viser seg å ikke være der. På veien fra netthinnen til den frontale hjernebarken må dataene oversettes fra en serie konsentriske ringer av prikker, til en konkret helhet av konturer, utfylling og skyggelegging som vi oppfatter som virkelighet. Denne prosessen kalles ”rammeoversetting” (”frame translation”). Klare linjer markeres på netthinnen av en prosess kalt ”lateral inhibering” (”lateral inhibition”), som tillater en retina å ta prioritet over den ved siden av, hvis den oppfatter en inje eller endring i skyggelegging som sier noe om om dybde eller kontur. Hvis lateral inhibering blir hindret, tenderer kantene på det vi ser til å drive og sløres til, noe som fører til perseptuelle forstyrrelser, krypende lys og skygger, og mønstere som synes å kravle. Ved mer dramatiske nivåer av denne type aktivitet, begynner ”rammen” av virkelighet å regelrett spinne og vri seg, og hvis du har ”etterslep” (”trails”) på konturene av et bilde som roterer i et tomt rom, skaper du et komplekst 2-dimensjonalt geometrisk gitterverk. Hvis dette nettet samtidig vris forover eller bakover produseres det et dybdefelt, og således kommer en virvlende 3-D-matrise til syne.

OK, det var del én. De skinnende strekene, skyggene og geometriske sprinkelverk beskrevet over skulle være velkjent for enhver som har prøvd et psykedelisk tryptamin. Når du så legger til en overaktiv ”drømmemotor” som uavlatelig forsøker å påtvinge mønstere og orden på disse selvforvandlende, kinetiske matrisene, (for ikke å nevne visuell synestesi), kan en endeløs rekke mønstere og visjoner oppstå. De er forskjellige fra drømmer i det at de ikke fremstår som en alternativ versjon av fysisk virkelighet, men dette er fordi drømmedata kommer fra hjernesenteret (hippocampusen) i tinninglappen (komprimerte minner), som lagrer data fra hverdagslige opplevelser. DMT-data kommer fra hjernens egne mønster-sammenlignende og –avpassende systemer som prøver å påtvinge orden på kaotiske mønstere, og på den måten ”fyller ut de blanke feltene” og prøver å sy det sammen og finne ut hva det er som foregår. Det er sannsynligvis derfor ”visuals” blir mer utbrodert i kantene (altså i øyekroken, der det er mer kapasitet for å utlede savnede data), og mindre når de granskes forfra og i senter. For eksempel tenderer ”alver” mot å henge og sprette rundt i periferen, og pleier gjerne å forsvinne eller ”drive” med det visuelle feltet når du prøver å fokusere direkte på dem.

Siden mønstrene og billedrikdommen vi ser i den psykedeliske tilstanden er så “fremmed” for vår normale sensoriske input, er det ikke merkelig at landskapene og synene hjernen pålegger dem likeledes er veldig fremmed. Når det er sagt, har jeg sett alle mulige ordinære og hverdagslige ting i DMT-visjoner: brødristere, ansikter til mennesker jeg kjenner (vanligvis familie), folk som har seg, scener med menneskelig lidelse og krigføring, klovner og narrer, tog, kranier, trær, hav, solnedganger, dyr, dansende tegneserierotter, silkeaktige sanddyner, spindelvev, DNA-strenger, roterende atomiske molekylstrukturer, etc. Alt dette er verdslige ting, så DMT-visjonene kan sys sammen av biter av minner og fantasi. Den grunnleggende forskjellen mellom drømmer og DMT-syner er at drømmer er snutter av fornuftsstridige minner, tvunget inn i en følgeriktig berettelse av hjernebarken; DMT-visuals er kaotiske geometriske mønstere tvunget inn i en konsekvent fortelling av hjernebarken. Datakilden er forskjellig (dog tidvis overlappende), men prosessen der tilfeldig data blir konvertert til ”kontekstuell mening” skjer i det samme stedet i hjernen, uavhengig av om vi er våkne, drømmer eller tripper.


- DMT-visjonene har ingenting å gjøre med psykonautens liv, og de er ikke så kaotiske eller ulogiske som historiene i drømmene våre. De inneholder ikke enkle husholdningsgjenstander som du ser i drømmer.

Jeg er uenig i dette. Du kan mane frem ethvert bilde i DMT-tilstanden. I kjenner en kar som alltid ser rare tegneserie-hotrods når han røyker DMT. Jeg kjenner en dame som kun så heslige zombieaktige ansikter og lik. Jeg har sett levende bilder fra mitt eget liv (minner, familiemedlemmer, etc) i tillegg til mundane objekter under påvirkning av DMT. Hvis brukeren forblir ”ufokusert”, tenderer bildene til å sildre ut av underbevisstheten og virvle mot og inn i det fantastiske (derav arketypene), men hvis du ”ser” etter noe i disse visjonene, kan du som regel få de til å dukke opp.


- DMTverset virker fullstendig fremmed for brukeren. Uansett hvor hardt jeg prøver, klarer jeg ikke å forestille meg det kolossale, intrikate, utsmykkede og snirklede stedene og templene som er vanlige i DMTverset.

Sant! Men dette er fordi du ikke bevisst kan “ville” det visuelle systemet til å falle inn i en kaotisk tilstand, og du kan ikke ”ville” tinninglappen din til å bli stimulert og produsere Guds nærvær (dog kan kanskje erfarne mystikere gjøre dette). Det er for mye nevrokjemisk overflod som hindrer hjernen fra å falle inn i disse tilstanene når som helst (hvis du ikke er schizofren). De utsmykkede palassene og templene er himmelse arketyper, dette er åpenbart når du ser på antikk arkitektur, spesielt i Midtøsten og Asia. Dette betyr ikke at de er ”virkelige” på den måten at de faktisk eksisterer et sted i hyperspace, kun at de er fantasi-planer / blåkopier, tiltalende mønstere smidd av underbevisstheten. Jeg tror folk gir den menneskelige fantasien for lite anerkjennelse når de sier ting som ”Ingen kunne funnet på noe slikt på egenhånd”. Kanskje folk som er oppvokst på begrensende drivgods av TV og populærkultur ikke kan, men glimrende, kreative typer kan visselig det.

Når det er sagt er jeg ikke avskrivende overfor forestillingen om at det finnes en slags ”antikk utenomjordisk akritektur” innprentet et sted i vårt DNA, som produserer slike visjoner, eller at de himmelse arketypene (som storslåtte templer, engler, etc) egentlig er representative for et eller annet slags hyperromlig rike der sjeler oppholder seg etter døden (eller noe sånt). Slikt er dog umulig å bevise på noen slags empirisk måte, så å rett ut påstå at dette er tilfellet synes høyst mistenkelig, spesielt når innholdet av opplevelsene varierer så mye. Jeg kan gå så langt som at mennesker på kryss av kulturer har overjordiske og himmelske arketyper innstøpt i underbevisstheten, og at psykedeliske tryptaminer kan aksessere arketypene med høy grad av suksess. Hvor disse arketypene kommer fra, og hva de betyr, er gjenstand for en evinnelig debatt. Min beste forklaring er at de er underfenomener i våre egne visuelle systemer, et skjult feedback-filter som krystalliserer innvendig og utvendig syn, og nødvendigvis reflekterer noe av vår egen interne struktur tilbake på oss. Svaret på mysteriet er deg. Du er den fantastiske tingen som produserer alt dette... Hele tiden...

Forts...