Synes ikke for min del at meditasjon er kjedelig i seg selv, det har fungert som ett jævlig godt virkemiddel for å sentrere en ellers altfor aktiv hjerne ved miksede episoder i hodet mitt, noe som skjer mer og mer i disse corona-dager. Tripping er forsåvidt ikke bra for meg da det gjerne først trigger mani og etter en ukes tid depresjoner. Det kan vel ha noe å gjøre med behovet ditt for meditasjonen?

Er det slik at du føler du må gjøre det for å roe ned, eller en slags hobby er det kanskje lettere å falle ut?

Kanskje du følte såpass med ro at du ikke lengre hadde et like stort behov for å fortsette? Tenk tilbake på når du begynte, hva fikk deg inn i det? Nysgjerrighet? Et genuint ønske om å balansere hode og kropp?