Jeg må få begynne med å si at jeg (ennå) ikke har lest en eneste post
i denne tråden. Det får komme etterhvert.

Det skumleste jeg kan huske fra barndommen er følgende:

En kamerat og jeg, vi var 10 år gamle. Vi elsket rampestreker, og særlig
slike som hadde med fyrstikker og brennbart stoff å gjøre.

Dette var altså i 1981. Vi hadde brukt opp ukelønn på snop. Vi fant ut at
vi trengte bensin. Vi hadde tent på mye rart, men noe så eksplosivt farlig
hadde vi ennå ikke vært borti. Likevel - min kamerat hadde en lillebror, som
hadde vært fornuftig og spart sin ukelønn. Med trusler om juling ble han så
overtalt til å gå på den lokale bensinstasjonen og kjøpe bensin for 10 kroner.
Det var nok til tre-fire sjokolader på den tiden. Og 100 kuletyggis eller Bugg.
Det var altså hans penger som ble brukt til bensin.

Og det gjorde han, med følgende bortforklaring om at "det er til pappa".

Vi overtok kjapt den kannen med bensin, og jagde lillebroren vekk.
Deretter begynte "moroa": vi dynket diverse gjenstander i bensin, og
tente på. Veldig kjekt. Deretter fant vi ut at vi skulle skrive vår egne
navn på bakken - med bensin - og tenne på. Stilig!

Så - fant vi ut at vi skulle gå opp i vår garasje. Det var en dobbelgarasje,
der naboen hadde flyttet ut, og garasjen var tom. Kun hønsenetting skilte
de to, og min fars bil sto parkert på andre siden.

Vi hadde allerede inntatt denne nabogarasjen, og utover gulvet hadde vi
strødd en mengde ukeblader, kataloger og mykpornoblader vi tidligere
hadde funnet i diverse søppelcontainere.

Vi begynte vår lille festivitas med å dynke noen av disse bladene med bensin.

Deretter ble en tent fyrstikk kastet. Resten husker jeg bare bruddstykker av:

De hissige flammene, bensinkannen som plutselig veltet. Mot ilden.

Desperate forsøk på å kvele flammene med noe løs papp som sto stablet
langs veggen. Min far, rød som en hummer i ansiktet, kommende rundt
hjørnet.

Vi la øyeblikkelig på sprang. Vi løp kanskje 3-4 kilometer og gjemte oss
i et kratt, hvor vi ble værende lenge. Ved solnedgang ble vi kald og engstelig,
og bestemte oss for å gå hvert til vårt .

Dette er den eneste gang i mitt liv jeg har blitt fysisk straffet.

Det var, etter mitt syn, vel fortjent.