Jeg var borti mye rart som skremte meg som barn.. Mumidalen, Pompel og Pilt og slike ting var ikke noe unntak.
En annen ting jeg rett og slett var livredd for som barn, typ 5-6 år'ish, var noe så merkelig som kø. På denne tiden visste jeg faktisk ikke helt hva kø var for noe (bil-kø, f.eks.), men jeg visste at de voksne hatet det, og unngikk det så sant de kunne. Dermed klarte den fantasifulle hjernen min å konkludere med at "Kø" var livsfarlig, og noe man måtte holde seg langt unna.

Jeg hadde tilogmed mareritt om at noe jeg ikke visste hvordan så ut, skulle komme å ta meg. Alt jeg visste, var at det het "kø".

En annen ting som virkelig satte en voldsom støkk i meg, var når jeg og en kammerat ble etterlatt i skogen av 2 eldre barn. De sa de skulle vise oss noe, tok oss med et stykke inn og løp fra oss. Vi var jo ikke eldre enn 6 år og knapt nok det, og visste overhodet ikke veien ut. Det ble heller ikke stort bedre av at min følgesvenn mente å ha sett både ulv og bjørn der inne tidligere. Jeg vet fremdeles ikke helt hvor lenge vi lette etter en vei ut, men vi gikk inn ganske tidlig på morgenen, og kom akkurat hjem til middag livredde og forfrossne.

Merkelig nok, så har jeg aldri vært redd for mørket eller høyder. Men vaktmester'n fra Pompel og Pilt, hattifnatter og nåssåer fra "The Julekalender" derimot! *grøss*


Edit: Kom på enn ting til. Det var på U.skolen, faktisk. Helt fra 8. klasse og helt opp til 10. klasse ble jeg regelrett forfulgt av ei jente.. Det høres kanskje ikke så ille ut, men tro meg.. Det er IKKE noe gøy og bli stalket! Kanskje ikke det skumleste jeg har vært borti, men FY så creepy :s