Selv har jeg slitt med ekstremt høyt aktivitetsnivå mens jeg sover og dette har egentlig ført til flere uhyggelige episoder på nattestid som både barn og voksen.
Dette var første gangen jeg gikk i søvne som jeg kan huske.

Jeg husker at jeg hadde mareritt en gang jeg var liten og det var omtrent slik:

Jeg var ute og gikk på isen og det syntes jeg var veldig stas. Spesielt når jeg tenkte på hvor langt ute jeg var i forhold til hvor langt jeg egentlig hadde lov til å gå.
Det var nok denne tanken som ledet den festelige drømmen min på mørkere veier for rett etterpå raste jeg rett gjennom isen og ned i en slags underverden.
Omtrent som på Ice Age 3 der dinosaurene holder til.

Jeg husker at jeg så massevis av familiemedlemmer som svevde rundt mellom islaget og underverdenen mens jeg falt nedover. De var fulle av kutt og jeg husker spesielt godt et kutt som min onkel var blitt påført i kinnet slik at hele tanngarden hans var blottet på den ene siden.

Etter dette landet jeg nede ved et høyt fyrtårn som jeg gikk inn i og videre opp til toppen.
Jeg kunne se en enorm skikkelse som betraktet meg gjennom de små vinduene langs vindeltrappen som gikk oppover mot toppen av tårnet.
Når jeg kom opp til toppen fanget dette vesenet meg i hånden sin og kastet meg så rett i bakken slik at jeg ble liggende.
I ettertid har jeg faktisk funnet ut at dette utysket jeg forestilte meg var inspirert av "Eddy" som er på coverne til Iron Maidens album.
Uansett ble jeg liggende helt stille i håp om at jeg skulle få være i fred og det var da drømmen plutselig "fadet" over i søvngjengeri og jeg våknet halvveis, stående og alt var helt mørkt rundt meg.

Ettersom jeg var halvveis i søvne enda tenkte jeg fortsatt som om jeg var i drømmen og bestemte meg for å stå musestille for å unngå at denne skapningen skulle fange meg en gang til.
Og jeg innbilte meg faktisk at jeg kunne merke pustingen i nakken mens jeg stod der og knep øynene igjen.

Og slik ble jeg stående ganske lenge før jeg våknet og forstod at jeg måtte ha drømt og klarte å finne veien tilbake til sengen igjen.

Jeg må si at dette var en opplevelse et barn veldig godt kunne klart seg forruten, men desverre har dette vedvart siden dette tidspunktet.
Søvngjengeriet altså.