Som om kloden bestemmer noe som helst. Pandemier oppstår oftere i tette populasjoner, ja. Det har ikke noen dypere hensikt, det bare skjer. Så kan du alltids personifisere Moder Jord og si at det er hennes måte å begrense populasjonen på, ellers så kan du si at det er hennes måte å tvinge oss til å begynne å vaske hender og finne opp vaksiner på. Begge deler er feil. Det som skjer er at artene tilpasser seg og overlever etter beste evne, koronaviruset på sin måte og vi på år. Vi er heldigvis utstyrt med litt mer fleksibilitet i hvordan vi reagerer. Jeg foreslår at vi bruker det fortrinnet.

Vi får som regel ikke en følelsesmessig reaksjon på å høre om noen som dør langt unna. Vi får en tiltagende sterkere reaksjon jo større nærhet vi får til situasjonen, for eksempel gjennom bilde, lyd og detaljert informasjon. I hvilken grad vi lever oss inn i slike skjebner er til dels en individuell greie, og til dels er det et valg. Vi velger om vi skal sette oss emosjonelt inn i andres situasjon eller om vi skal snu oss bort. Empati er altså, til en viss grad, et spørsmål om hvilken holdning vi har til andre mennesker.

En holdning har både emosjonelle, kognitive og adferdsmesdige aspekter. Hjernen søker en kongruens mellom disse aspektene, da en inkongruens gir en opplevelse av kognitiv dissonnans, som er ubehagelig. Du kan altså i stor grad påvirke disse komponentene ved å endre en av dem. Du kan velge å forholde deg intellektuelt til at andres lidelse er viktig, i ord og handling, så vil resten av holdningen følge med. Å "bry seg" er altså ikke bare et spørsmål om emosjonell ryggmagsrefleks.