Pasienter med diagnostisert ADHD har økt risiko for å begå selvmord. Det er også gjort mange undersøkelser som ser på hvorvidt selvmord kan assosieres med medikamentell behandling for ADHD, men resultatene indikerer at det ikke er et kausalt forhold mellom stimulantbruk og selvmordsrisiko blant ADHD-pasienter. Som nevnt og referert til en solid kilde i forrige innlegg vil man ved å medisinere pasienter med ADHD redusere symptomtrykket og komorbiditeten. Følgelig vil det være en trygg antakelse å si at selvmordsrisikoen for disse pasientene vil gå ned da man eliminerer risikofaktorer.

Ja, dette er et legitimt problem. Man ser at mange som blir satt på lange behandlingsregimer opplever problemer knyttet til avhengighet og psykiske vansker når behandlingen seponeres. Dette er et av de grunnleggende problemene innenfor medikamentell terapi, og er ikke bare et problem for pasienter med ADHD. Alle lengre medikamentelle behandlingsforløp bør følges nært av behandleren og vurderes jevnlig, men det viser seg at det er vanskelig å følge opp i praksis. Når man setter pasienter på et medikament som blir stående over lang tid er det alltid en avveining som gjøres: Kommer behandlingen til å tilgodekomme pasienten på sikt? Er konsekvensene av å ikke medisinere pasienten potensielt verre enn bivirkningene? Er pasienten tilstrekkelig plaget av tilstanden sin til å rettferdiggjøre et lengre behandlingsforløp? Denne vurderingen gjøres av en behandler som grunnleggende er et menneske. Feilvurderinger forekommer, og det er selvsagt trist. Det er likevel enorme mengder data som tilsier at medikamentell behandling av ADHD fungerer, og for majoriteten av pasientene øker det livskvaliteten. Det er selvsagt veldig uheldig at noen opplever store problemer knyttet til behandlingen, men det ligger en overordnet vurdering til grunn som sier at risikoene ved å ikke behandle er større på gruppenivå.

Alle medisiner virker ved å endre biologiske mekanismer i kroppen vår. Altså endre vevets funksjon på cellenivå. Det har ingenting med næring å gjøre. Individer med ADHD har ulik nevrotransmisjon sammenliknet med resten av befolkningen, og medikamentene streber derfor etter å gjenopprette riktig balanse. På lengre sikt vil det helt åpenbart ha innvirkning på den grunnleggende biologien, men igjen dette er en vurdering som gjøres individuelt.


Dette er et svakt argument. Ja, fundamentalt fungerer kroppene våre likt, men det er enorme ulikheter mellom individer både strukturelt og kjemisk. Eksempelvis vil mengden enzymer variere, som påvirker hvor fort man metaboliserer tilgjengelige stoffer. Primeksempelet på dette er at omtrent 10 % av befolkningen mangler den aktive formen for enzymet CYP2D6, som gjør at mange medikamenter ikke virker på dem fordi de ikke kan omdanne visse prodrugs til sin aktive form. I tillegg kommer hele det subjektive aspektet med i likningen, og når man snakker om så komplekse, abstrakte mekanismer som lykke, motivasjon og livskvalitet er det urimelig å anta at en homogen behandlingsform vil fungere. Spesielt når man påstår at alle vil kunne profittere fordi jeg profiterte av det.
Når det kommer til uttalelsene til Fred Holsten er de fullstendig uinteressante da vi snakker om temaer det kreves empirisk data for å uttale seg presist om. Du har heller ikke verken kommentert eller tatt hensyn til kildematerialet jeg har presentert, men så ser man man enklere flisa i sin brors øye enn bjelken i sitt eget.

Jeg er snart ferdigutdannet lege, så jeg føler at jeg har satt meg relativt greit inn i hvordan menneskets biologi fungerer.

Dette argumentet faller på sin egen urimelighet. Ja, leger har høyere selvmordsrate enn øvrige deler av befolkningen, men
det handler ikke om mangel av effekt ved behandling. Det er et komplekst sosialt problem med utallige innvirkende faktorer, deriblandt høyt press, mye stress, dårlige arbeidstider og mye subjektiv elendighet og kjipe skjebner hos pasientene de behandler. Å påstå at legemidler ikke fungerer fordi det er økt selvmordsrate i behandlernes arbeidsgruppe er tåpelig.