Vel, siden vi er inne på det...

Plumbo består av natronlut (NaOH), krystallsoda (Na₂CO₃) og aluminiumspellets. I kontakt med vann får du en meget basisk løsning som løser opp det meste av fett, smuss og drit. I tillegg er reaksjonen svært eksoterm og det frigis store mengder gass (karbondioksid og hydrogen). Dette bidrar til å løsne opp i rørene.

Nuvel. I de tidlige tyveårene en gang hadde jeg tette rør. Jeg hadde ikke plumbo. Men jeg hadde aluminiumsfolie, lut og hjortetakk (NH₄HCO₃). Den kjemikyndige leser vil umiddelbart innse at dette vil fungere aldeles utmerket: Det vil reagere enda heftigere enn foregående coctail siden man i tillegg til det oversående også vil få masse ammoniakk. Enda mer gass, og en reaktiv som sådan? Hell yeah! En boks hjortetakk er vel femti gram? Jeg brukte tre stykker, mer enn nok lut og omlag en rull med finrevet aluminiumsfolie. Oppi røret med pulverblandinga, på med kokende vann, og... Jeg ble slått rett i bakken. Følelsen var mest som om noen forsøkte å dra sammen lungene mine fra innsida. I tillegg til at det reiv godt i hals og øyne, selvsagt. På en eller annen måte klarte jeg å kravle meg ut på gangen, og selv om jeg forsøkte å spy, så klarte jeg det ikke. Etter noen minutter var jeg fin igjen, og leiligheten slutta å lukte etter en knapp halvtime. Alt i alt en suksess: Jeg overlevde uten varige mén, det samme gjorde avløpet, og det som tettet rørene forsvant. Men høye konsentrasjoner av ammoniakk er satan så ubehagelig.