Nå vet jeg helt ikke hvor mye du har satt deg inn i konflikten, men skal prøve allikevel.

Et av hovedgrunnene til at Putin gikk inn i Ukraina var nettopp for å forhindre at Ukraina knyttet seg nærmere EU. Etter kuppet i 2014 som for øvrig var støttet av USA og Vesten, var det åpenbart hvor veien gikk - et Ukraina som muligens ville bli med NATO. I så henseende har det absolutt ingen betydning om hvorvidt noen russiske soldater blir flyttet fra Murmansk eller ikke.

Ingen stormakter vil ha en annen stormakt i sin bakgate. Igjen - sett ifra et historisk perspektiv, så er dette forståelig. Russland har ikke alltid hatt en god erfaring med Vesten - og vi Vesten har heller ikke alltid hatt god erfaring med med Østen.

Før vi ser på alle andre, bør vi først feie for egen dør. Vi er tross alliert med en supermakt som akkurat har gjort det samme - når Batista-regimet i Cuba, som for øvrig var et morderisk marionett-regimet som ble støttet av USA med penger og våpen(Hey, hvor ble det av menneskerettigheter) ble veltet av Castro, gjorde USA akkurat det samme. Amerikanerne prøvde seg på en invasjon, forsøk på å snikmyrde Fidel. Videre innførte de en ulovlig og meningsløs embargo som påvirker cubanere til den dag i dag.

Hva kan vi lære av det ovennevnte? Jo, ingen stormakt ønsker å ha en potensiell trussel i sin bakgård. Hadde vi kanskje tatt Russland sine sikkerhetsbekryminger på alvor, så hadde utfallet vært noe annet.

Videre vil det å pøse på med penger og våpen ikke føre til en varig løsning - jeg er riktig nok for at vi sender våpen til Ukraina, fordi invasjonen til Russland bryter med folkeretten, dvs. intervensjonsforbudet i FN-pakten art. 2 (7).

Min bekymring derimot er at vi skal bli for blinde og bestemte på at væpnet makt er den eneste løsningen. Slik jeg har tolket media, og slik situasjonen er nå, så virker det som at alle parter sitter på hver sin steinrøys - det har ikke vært forsøk på eller antydninger til å sette seg til noe forhandlinger. Dette gjelder fra alle partene - og det bekymrer meg.