Dette er ikke noe egentlig svar på innlegget ditt, Afasar, men mere høyttenkning, slik du selv uttrykker det.

Vi kan sikkert bli enige om at hva vi velger å kalle usedvanlige opplevelser, er av underordnet betydning. Årsaken til at jeg betegner erfaringer som f.eks. teofanier, "ut av kroppen-opplevelser" og "kosmisk bevissthet" som "paranormale", er egentlig bare at de i tillegg til å være usedvanlige, ofte er uhyre påtrengende, og at de har en slags "overnaturlig", magisk kvalitet ved seg som det er vanskelig å spesifisere nærmere, i motsetning til drømmer, som ofte har et hverdagslig, fargeløst preg, ispedd en rekke absurditeter.

Det er i det hele tatt veldig vanskelig å snakke om disse tingene uten å bli misforstått, og det er jo derfor diverse religiøse skrifter som regel er samlinger av lignelser, metaforer og koaner, som forsøker på å vekke en vanskelig kommunikabel viten og erfaring i leseren, i motsetning til lærebøker som omhandler kvantifiserbare opplevelser, der man kan si tingene mere entydig og derfor direkte.

Og det er nettopp denne vanskeligheten ved å etablere eksakt enighet om visse fenomener i kosmos, som også er hovedårsaken til at nettopp disse har forsvunnet ut av vår kultur, i kontrast til andre, målbare erfaringer. Det som ingen snakker om forsvinner ut av massebevisstheten, og dermed eksisterer det ikke lenger, fordi virkelighet er konsensus; virkelighet er språk. Menneskene lever i språket som fisker lever i vann.

Det er derfor bibelens Genesis ("I begynnelsen var ordet ..") er like "sann" som Big Bang-teorien, de omhandler kun forskjellige universer, so to speak. Bibelens skapelsesberetning er neurologisk, mens Big Bang er astronomisk. Ingen av dem er absolutt sanne, men komplementære. Jeg er selvsagt klar over at de fleste fnyser av det overstående, men det er nå engang slik jeg ser tingene.

Folk i vårt samfunn er veldig kondisjonerte til å tenke i termer av Absolutt Sannhet når det kommer til verdensbilde, kanskje først og fremst fordi vi har internalisert den filosofiske arven fra Descartes sinn/materie-dualisme; en ytre, absolutt "ding an sich"-verden i uforenelig motsetning til den psykologiske, indre verden. Og det er en tragedie.

Den chilenske neurobiologen Humberto Maturana, som jeg er en stor fan av, pleier å snakke om "objektivitet i parentes" (multiversa) i kontrast til objektivitet uten parentes (universum). Han har utviklet en komplett kunnskapsteori med fundament i neurologien, som forklarer hvordan det kan ha seg at menneskene kan oppleve såpass mange ulike utgaver av verden som de gjør. Hvorfor snakket nesten alle de eldre kulturene om guder og magi, mens vår egen utelukkende aksepterer eksistensen av partikler og kraftfelter? Er vi egentlig mere opplyste enn dem, eller lever vi bare i forskjellige hjerneskapte virkeligheter? Maturana er av en helt ny type frontvitenskapsmenn i neurologien som føler det er noe fundamentalt feil ved antagelsene dagens hjernevitenskap opererer ut i fra:

"We have a language that posits objects as if they were really out there, as if there were some way of proving their existence under circumstances where you can't. The whole domain of perception sits under a giant question mark."

Den fine Gudsdefinisjonen du presenterer, synes jeg sammenfaller godt med min egen. Jeg synes også den stemmer ganske godt overens med det kabbalistiske Ayn Soph-begrepet.