Nå sporer vi jo litt av med en diskusjon rundt hva bevissthet er for noe og hvilken evolusjonær rolle det har spilt. Men bare for å kommentere litt her, så er det ikke gitt at det å være bevisst over egen eksistens er det som primært gjorde oss evolusjonært overlegne. Det går fint an å tenke seg at det prinsipielt er mulig for en maskin å utføre kompliserte oppgaver, fysiske såvel som “kognitive”, uten å projisere på maskinen en bevissthet. I og med at vi ikke fullstendig forstår hva bevissthet er for noe eller hvorfor og hvordan det oppstår, så kan vi heller ikke med rette påstå at bevissthet er en nødvendig forutsetning for alle de andre egenskapene som opplagt gjorde oss evolusjonært overlegne, som først og fremst var et avansert språk. Man kan for eksempel argumentere for at ting som tanker, følelser, språk og andre kognitive funksjoner ikke er bevissthet i seg selv, men heller ting som oppstår i bevissthet. Litt som en prosjekter som projiserer bilder på et lerret; bildene og objektene i dem er ikke prosjektoren selv, og de kan ha en uavhengig eksistens.

Uansett, hva vi vet og ikke vet om bevissthet er fullstendig irrelevant for diskusjon rundt rasjonalitet og religion. Med det sagt så er bevissthet en av vitenskapens største utfordringer, det skal jeg være enig i.

Det er kanskje for mye å håpe på at menneskets kognitive evner skal klare å forstå universets aller dypeste hemmeligheter, i det hele tatt er det litt arrogant å forvente at alt må være forståelig for oss. Som barn utvikler vi allerede en ganske god og intuitiv forståelse av årsak-virkning forhold, og i det daglige er naturligvis dette en helt rimelig posisjon å ta. Ting skjer tross alt fordi et eller annet får dem til å skje, men dette leder oss til det uunngåelige spørsmålet om hva som fikk dette noe til å skje, og slik fortsetter det ad infinitum. En unnamanøver på skala med universet er å hevde at det alltid har eksistert slik at det aldri har blitt skapt, men det er dessverre mange gode vitenskapelige grunner til at dette er feil. I tillegg er dét også ekstremt vanskelig for vår intuisjon å tygge.

Dagens Big Bang modell er vel vårt beste svar på opprinnelsen til universet (vårt), og har ekstrem tyngde både i forklaringskraft og observasjonelle data. Poenget som er viktig her er at vi har grunner til å tro at selv tiden begynte med Big Bang. Årsak-virkning forhold, som vi baserer mye av vår intuisjon på, har som forutsetning at det finnes tid. Uten tid gjelder ikke årsak og virkning, i hvert fall ikke i noen tradisjonell forstand. Spørsmål som “hva forårsaket x?” og “hva var før y?” gir derfor ikke mening lenger, selv om vi er aldri så fristet til å stille dem.

Andre eksempler på at naturen spenner bein på intuisjonen vår finner vi i kvantemekanikken. Her er alle dagligdagse ideer om årsak-virkning nokså fraværende, da hendelser her kan skje helt spontant uten noen bestemt årsak. Partikler kan simpelthen poppe inn i eksistens uten forvarsel for så å like brått forsvinne igjen. Partikler kan påvirke hverandre umiddelbart over store avstander. En partikkel kan plutselig dukke opp et helt annet sted, eller reversere sin bevegelsesretning - alt helt uten bestemte årsaker.

Et typisk eksempel er henfallet av en radioaktiv atomkjerne, for hvis vi spør oss hvorfor kjernen henfaller på et bestemt tidspunkt og ikke annet, så finnes det intet svar. Det eneste vi kan gjøre er å predikere sannsynlighet for når kjernen vil henfalle, men ikke noe mer. Denne usikkerheten er en fundamental egenskap ved universet vårt ved mikroskopiske skalaer, og ikke en konsekvens av vår uvitenhet. Lærdommen her er at noe kan skje helt spontant og tilfeldig uten å stride med noen fysiske lover. Naturen har rett og slett kapasitet til total spontan oppførsel. Dette er viktig informasjon når det gjelder universets opprinnelse, fordi dagens kosmologer er sikre på at hvis universet var sammentrykket til en utrolig liten størrelse i sine tidligste faser, så er kvanteeffekter nødt til å ha regjert her. Det gjør at universets opprinnelse fra ingenting prinsipielt ikke er unaturlig, ei heller at det strider med vitenskapen.

Universet er med andre ord ikke bare rarere enn vi forestiller oss, men sannsynligvis også rarere enn vi kan klare å forestille oss. Denne realisasjonen er ikke akkurat noe religion har klart å gi oss.

Det er ingen rasjonell grunn til å trekke noe overnaturlig inn i noe som helst hva angår virkeligheten og universets virkemåte. Punktum. Ikke er det bare fullstendig overflødig, men forklaringene er dårligere, har mindre forklarings- og prediksjonskraft, er mindre fantastiske, er offer for mange tolkninger, er ofte gjensidig utelukkende og kan være farlige fordi det sanksjonerer eller begrunner vold, fandenskap, ignoranse og intoleranse. Historisk sett har det kvelt kunnskapsutvikling, det gjør det fremdeles og gjør det potensielt i fremtiden. Forskere er f.eks redde for å miste forskningsmidler dersom de fornærmer religiøse institusjoner der disse står sterkt og har mye ressurser (spesielt i USA).

Temaer som prevensjon, abort og genmodifisering er eksempler på ting som politisk sett i moderne tid har fått trykk fra religiøs dogma og irrasjonalitet. For ikke å snakke om støyten homofile og transseksuelle har tatt. Dette er ikke bare fordi noen "misforstår" religionen, men rett og slett fordi det står skrevet i deres hellige bøker. Religion har også kategorisk hindret nøktern, fordomsfri og verdifull seksualundervisning, og gjør det fremdeles visse steder i verden.

Innenfor medisin så er det folk som heller vil bruke bønn og annen religiøs praksis istedenfor moderne medisin. Dette fører til at barn dør av sykdommer som er enkelt å behandle.

Religion sprer frykt og bidrar til xenofobi. Frykt fordi mye religion er basert på ideen om synd og påfølgende straff. Helt irrasjonell og imaginær frykt som for en del mennesker kan virke livsbegrensende. Barn, f.eks i flere stater i USA, får deres emosjonelle og kognitive utvikling utsatt for kroppslig straff på skolene sine. Dette er religiøst betinget i Bibelen, der det står at vi ikke skal være sparsomme med staven for ikke å skjemme bort våre barn. Religion bidrar til xenofobi fordi andre ikke-troende sprer ateisme, en annen religion eller lever på en måte som strider i mot din egen religiøse dogma. Dette er igjen grobunn for konflikt, og er bensin på bålet for allerede eksisterende doktriner som jihad og martyrium i Islam, for eksempel.

Religion har forårsaket en slags uskrevet regel om at empiri, vitenskap, rasjonalitet og fornuft ikke kan si så mye når det kommer til spørsmål om etikk, moral og vårt grunnleggende verdisett. Alle slike spørsmål har blitt bannlyst til religion og overnaturlighet. Dette bidrar til ekkel kulturrelativisme og gjør oss for feige til å si ifra når urett skjer med religiøs begrunnelse. Samtidig unndrar religion seg kritikk på en måte som filosofiske, vitenskapelige og politiske overbevisninger ikke gjør.

Religion har enorme sosiale, økonomiske, miljømessige og geopolitiske konsekvenser som unødvendig underminerer helsen og tryggheten til millioner av mennesker. Eksemplene er mange. Situasjonen er uholdbar, og i interessen av å bidra til menneskets blomstring og velvære bør det motkjempes på lik linje med uholdbare og farlige overbevisninger i politikk og filosofi. Det handler ikke om å ikke respektere folk for hvem de er - det klarer religion ganske godt selv. Det handler om å ikke undervurdere vårt potensiale, om å skille person fra sak, om å tørre å si ifra og om å håpe og kjempe for en bedre verden.