Ja som en fremtidsdrøm eller et langsiktig mål så kan det ha noe for seg. Å tenke at dette skal vi starte med umiddelbart blir litt mye regnbuer og enhjørninger for meg.

Hvordan skal vi endre skolen? Skal vi si at de med adhd ikke får være i ordinær undervisning? Om de ikke får medisiner så vil de utagere så mye at det vil skape et negativt læringsmiljø som vil påvirke alle andre i klassen. Skal vi ut 3-4 fra hver klasse? Hvem skal undervise de? Og hvem tar regningen? Det er jo ikke penger til B timer. Hvordan skal det bli for adhd gjengen? Og frarøver vi ikke da fremtiden fra adhd gjengen?

Det er nok ikke umulig å få til. Men det vil ta tid. Lang tid. Først så må det bli politisk flertall for å satse slik, for det vil få enorme økonomiske konsekvenser som ikke kan løses på dagens budsjetter. Så må kommunene få på plass flere fagfolk som kan takle adhd gjengen. Selv om de ikke ødelegger klassemiljøet for sin gamle klasse må vi jo gi dem en arena der de også kan lære. Det er nok mange praktiske måter å løse dette på. Mer aktivitet. Kortere skoletimer med teori. Få fagene inn i lek og idrett etc. Men felles for alt dette er økte kostnader. For det må være langt flere lærere. Så må det sikkert være spesial pedagoger for å skreddersy et utdanningsløp.

Fram til alt det er på plass ser jeg ingen annen løsning enn medisiner for de fleste. De med solid økonomi kan gjerne forsøke alternative behandlinger, private psykologer og terapauter eller private skoler. Men for den store massen så er det jo offentlig skole og helsevesen som gjelder. Og der er det behov for piller, både for at den med adhd skal lære og for at resten av klassen skal få fred til å lære.