View Single Post
Sitat av random67489 Vis innlegg
Siden fokus og konsentrasjon er viktige faktorer både i utdannelse, arbeidsliv og på den sosiale arenaen så får ubehandlet ADHD for mange veldig dramatiske og dyptvirkende konsekvenser. Isolasjon, manglende nettverk, vanskeligheter med å beholde jobber, etc. Ofte kan slikt lede til ytterligere følgeproblemer. Dette alene kan utløse alvorlige depresjoner, lavt selvbilde eller trigge overdreven rusbruk. Noen blir utagerende, andre kan ty til vold mens mange blir selvdestruktive. Dette kan igjen lede til å komme i faresonen for å blir svingdørspasienter i psykiatrien.

Mener jeg en tid tilbake leste en studie der kognitiv terapi hadde gitt gode resultater for endel med adhd. Da er det kanskje en vei til å minske medisinbruken på sikt. Kognitiv behandling virker for noen og virker mindre godt for andre, det har man sett fra feks psykiatrien.
Vis hele sitatet...
Jeg er veldig enig i det overstående: Det synes nokså opplagt at dersom man tvinger folk inn i situasjoner de ikke mestrer eller liker, så blir få og små problemer fort mange og store - enten det er snakk om å kreve at barn med ADHD skal sitte stille på skolebenken hele dagen, at autister skal delta i alle konvensjonelle sosiale aktiviteter, eller at mennesker med stort sosialt behov skal arbeide alene med komplekse oppgaver over tid. Det er noe med å tvinge folk inn i en støpeform hvor de ikke passer som lager problemer.


Sitat av random67489 Vis innlegg
Jeg tenker vi gjør mye rett idag i forhold til adhd. Men kanskje skulle vi klart å få ned tiden det tar å gå gjennom en utredning? Medisinering kan gjerne være førstevalget siden det kan gi raskest effekt. Spesielt for de som er i skolealder vil det jo være vesentlig å miste minst mulig faglig. Det kan være rimelig vanskelig å klare å ta inn og tette alle kunnskapshull om diagnosen kommer i 9 eller 10 klasse. Men om diagnosen kom langt tidligere og medisinering startet tidligere så ville det kanskje ikke vært særlig mange hull å tette.

Det er heller ingen motsetning mot å lære opp de med diagnosen i hvordan de kan klare seg uten medisiner på sikt. Eller å kjøre parallelle løp. Mtp ventetider for terapi etc og få timer med langt mellomrom så snakker vi jo uansett om relativt langvarig behandling med terapi for å evt. kunne leve et velfungerende liv med adhd uten medisinering.
Vis hele sitatet...
Her vil jeg imidlertid være litt mer radikal enn deg. Ja, det er klart at det er lettere og billigere å finne frem medisinflaska hver gang man møter problemer. Men er ADHD et problem som bør medisineres vekk? Eller er samfunnet galt som stiller urimelige krav til konsentrasjon og stillesitting? Når det er en to-tre personer i hver eneste skoleklasse som må medisineres for ADHD - og jeg betviler ikke at de faktisk trenger medisiner for å fungere i skolehverdagen! - så er det for meg et tegn på at skoleverket gjør noe galt. Men skoleverket er bare en liten avbildning av samfunnet, og på dette punktet er det ikke stort annerledes ellers. Må det være slik? Hvis vi ønsker et samfunn der absolutt alle har en teoritung universitetsutdannelse etterfulgt av en kontorjobb resten av yrkeskarrieren, så ja - da må man være i stand til å tilbringe mesteparten av livet sitt foran dataskjermen uten å bli rastløs og utagerende. Men jeg tror ikke vi trenger et slikt samfunn. Jeg tror ikke egentlig vi ønsker det heller.

Personlig har jeg et ganske stort behov for å kunne sitte alene i stillhet. Enten ved å lese, skrive meningsløs kode, bygge noe, eller bare sitte i fred med tankene mine og gruble. Det er ikke så mye som skal til, en time på kvelden er stort sett tilstrekkelig. I et normalt samfunn skal du ha et ganske ekstremt alenebehov før dette i seg selv blir et problem. Men hva om man levde i et samfunn der 99% av befolkningen hadde glidd rett inn i Paradise Hotel og alle skulle være hypersosiale og snakke kjempehøyt i munnen på hverandre hele tiden og ingen brukte noen form for tegnsetting hverken muntlig eller skriftlig fordi all kommunikasjon bare var en massiv og monoton vegg av lyd som angrep deg fra alle kanter hele tiden uten stopp og ingen kunne være alene noensinne og alle måtte være sammen med mange mennesker fordi samfunnet dikterte at alt skulle gjøres i fellesskap og det å gå alene for seg selv far et føkking stort problem og alle bare snakket og snakket og snakket og snakket og snakket og snakket og SNAKKET OG SNAKKET MED STORE BOKSTAVER HELE JÆVLA TIDEN???

Jeg hadde faen ikke overlevd ei uke.

Etter en dag med slik tortur hadde det ikke holdt med en time alene i kjelleren heller, jeg hadde trengt hvertfall tre. Hvis jeg snytes for alenetiden min en dag eller to går det normalt ganske bra, men under et regime som skissert over hadde det blitt helt uunnværlig for meg. Så! Dersom det å skulle være alene i seg selv var en sosialt utenkelig greie, og man oppriktig forventa at alle var sammen hele tiden, da ville det å stikke seg vekk på kvelden være et problem. Og problemet hadde blitt ufattelig mye større veldiig fort. Skulle man da medisinert meg? Dopa meg ned på ett eller annet som gjorde meg sånn passe avslappa og laidback, og fullstendig cool med all viraken? Hasj og benzo, kanskje? Sånn at jeg mista litt hemninger og hadde sløvet meg gjennom alle samtalene med et fårete smil? Eller skulle man kanskje heller gjøre noen radikale endringer med denne menneskefiendlige svovelpølen?

Jeg ser det litt tilsvarende med ADHD og en del andre diagnoser: Man legger til grunn at samfunnet vårt er akkurat slik det skal være og at de elementer som ikke passer inn må hjelpes inn. Til en ganske stor grad er dette selvsagt korrekt. Når en signifikant prosentandel får samme diagnose er det imidlertid betimelig å spørre om problemet kanskje heller ligger på samfunnets side. At det helt enkelt ikke er inkluderende nok slik at en stor minoritet oppfatter det som umenneskelig. Fungerer mennesker med ADHD bedre med medisiner eller annen behandling i vårt samfunn slik det er i dag? Sikkert, ja. Men når man behandler noe, så har man samtidig fastslått hvor problemets årsak er lokalisert. Og det er dette jeg sliter med å akseptere. Jeg tror det er fullt mulig å lage et samfunn der det er litt større rom for selvutfoldelse og individuell variasjon. Slik at de med moderat ADHD kan herje rundt uten at de blir oppfatta som et problem, og at de ikke tvinges inn et mønster som forverrer situasjonen og gir de alvorlig ADHD. Kanskje er det umulig, det vet jeg ikke. Men det later ikke til at noen er interesserte i å avklare akkurat den problemstillingen, og det bekymrer meg: Dersom vi øker konformitetspresset og medisinerer vekk problemadferden systematisk, så frykter jeg at neste generasjon kommer til å gjøre det samme. Deres oppfatning av hva som utgjør et utilbørlig avvik fra normen vil dermed bli enda snevrere, og problemet forplante seg. Jeg tror vi ville være bedre tjent med å endre fokus vekk fra problemet, og heller prøve å skape et mer tolerant samfunn for alle.

Sånn, dagens hippierant.