View Single Post
Jeg har selv akkurat vært igjennom "kværna" og fått diagnosen ADHD i en alder av 27 år. Selv skulle jeg naturlig nok ønske at dette var noe de fant ut for mange mange år siden. Det handler om både at jeg gjerne skulle forstått meg selv bedre, og at medisiner hadde gjort mange ting mye enklere. En av grunnene til at de er så raske med å medisinere folk, er at ADHD ikke er en "prioritert" diagnose hos DPS. De har for lite ressurser og folk, og vi er ikke "syke" nok. Det tar mye lengre tid å lære folk å leve ordentlige liv uten medisiner, enn å skrive ut medisiner og ha de inn noen ganger i året for å se at ting går ok for seg.

Det tar også lang lang tid å få diagnosen, antagelig mye fordi det ikke er prioritert. Jeg begynte utredningen min i Januar i år, og ble nettopp ferdig ett halvt år senere. Det involverte blant annet WAIS, en slags evne test. Noen tester på pc, lange intervjuer av både meg, samboer og et menneske som har kjent meg hele livet.

At det har vært en økning av folk med diagnosen er ikke nødvendigvis så urovekkende, fordi de er blitt mye flinkere på å diagnosere kvinner og menn med ADD (sistnevnte gruppe er vist spesielt vanskelig å diagnosere, da de ikke har hyperaktiviteten og utageringa, og dermed blir fanga opp altfor seint).

Når alt dette er sagt, er jeg ikke et sekund i tvil om at vi antagelig kunne kutta godt ned på medisinering av barn f.eks om skolen ikke hadde vært "one-size fits all". Samme gjelder jo i grunn for arbeidslivet og universitetene også. Det var sistnevnte jeg datt helt av på, ettersom vi gikk fra videregående som hadde en mye høyere grad av struktur til universitetet hvor alt var mye friere.

Hvis vi skal følge Frankrikes eksempel, krever det mye mer penger til opprustning av psykisk helsevesen, og mye mer tilrettelegging av utdanning for den enkelte. Nå er jo heller ikke psykisk helse noe å rope hurra for i USA, der tror jeg det er jævlig mye vanskeligere å være psykisk syk enn her til lands.