Hei, jeg føler jeg skal skrive litt om min livssituasjon.

Om meg:
Jeg er for ikke lenge siden fylt 22, en fin alder får en ofte høre, når valgene står i kø før du endelig lander der i samfunnet en skal være, men flere ting plager meg når det gjelder dette.

Som liten ville jeg lære alt som var å lære. Fikk jeg øye på noe skulle det ha et navn, en forklaring, og jeg satte ofte pris på en pappa som fant ut dette til meg.

Jeg har nå fortsatt denne trangen til å lære, og dette har medført en god skolegang, hvor jeg har hatt to utmerkede foreldre og en bror som alle har vært til stor hjelp for at jeg skal klare meg i samfunnet.

Nå sitter jeg fortsatt her hjemme. Har en fin liten formue spart opp, ment til boliglån og en deltidsjobb. Den perfekte oppskrift på suksess.
Etter søknad om overføring til siviltjeneste, og den påfølgende tiden som kommer av januarinnrykk skal jeg endelig snart studere.
Siden biologi fascinerte meg som barn, og dette lå bak den dagen jeg kunne kalle meg Ateist, er jeg nå bestemt på å studere dette.

Søknadsfristen er kun måneder unna, og jeg sitter her i en dyp krise. Jeg har lenge følt meg utilpass i verden. Jeg har alt man kan sies å trenge, men jeg er ikke fornøyd. Min stadige søken etter kunnskap har gitt en i følge meg selv, grundig kunnskap om virkemåten til samfunnet vi alle lever i, og dette gnager på meg.

Litt om annet en meg:
Mye av vår økonomi er bygget på renter. Låner du penger betaler du mer tilbake. Alle vet dette. Problemet med systemet er at for hver krone lånt trengs det mer penger i systemet for å betale alt tilbake, og måten dette gjøres på er vekst.
Stadig økende behov for penger fører til at mye av verden suges ned i en spiral av fattigdom. Vi leser om det daglig, men ingen reagerer egentlig på det, og disse viktige sakene drukner i nyheter om Idol eller Paradise Hotel.

Jeg klarer ikke lenger sitte å se på dette. Jeg vil virkelig ut i verden og gjøre noe. Bare reise langt vekk, langt ut i verden og gi slipp på alt jeg har.

Men jeg prøver å være litt realistisk. Å bare reise vekk fra alt er en veldig dum ide på mange måter, så jeg tenkte moderasjon var nøkkelen.

Mens jeg fortsatt er fri fra boliglån, familie, hus og bil kunne jeg tenkt å benytte meg av en mulighet som kanskje aldri kommer igjen. Jeg vil reise langt ut i verden et års tid, sette hele livet mitt på pause og bare flyte med for å se hvor verden tar meg.
Ekte frihet.

Konklusjon:
Det jeg håper på med denne tråden er å finne løsninger på hvordan dette kan gå til. Er det organisasjoner eller grupper som trenger frivillige? Alt er interessant så lenge jeg kan se hvordan mennesker har det, og hjelpe dem.
Hjelp til hjemløse, barn, syke og folk som ikke har det bra, alle steder i verden, det hadde vært min drøm.
Det ideelle for meg hadde vært å kunne bruke hva verden tilbyr av kost og losji. Av fare for å virke egoistisk vil jeg si at utenom å betale flyreiser vil jeg se hva jeg kan tilby verden av meg selv og ikke på bakgrunn av hvor mye penger jeg har.
En ekte interkontinental reise som vil definere meg som person.


Det andre store problemet mitt vil være å finne ut av hvordan jeg håndterer noe som dette på den beste måten med min familie.
De har gitt meg alt og kommer ikke til å ta lett på at jeg bare reiser ifra livet de «har bygget» for meg her.
Jeg er heldigvis sikker på å få støtte fra min bror som selv har reist over mye av verden, blant annet Asia, Latinamerika hvor han har bodd over et år.

Dette er den delen av prosjektet som plager meg mest. Jeg har besteforeldre som ofte forteller om hvor viktig det er med en god utdanning, men viktigst av alt, for å bruke deres ord, å ikke bli «fattigmann», og dette synet er delt med foreldrene mine og omtrent hele slekta.

Er det noen som har noen gode råd? Jeg føler virkelig jeg trenger å bare reise bort en god stund. Å finne meg selv som noen kaller det.
Er det noen andre her på forumet som har gjort noe slikt? Eller kjenner noen som har det? Da ville jeg blitt veldig glad for å høre mye om hvordan de klarte å gjennomføre noe slikt, på alle måter.

Beklager mye tekst, men trengte å skrive.