Jeg tror jeg er en såkalt usynlig/oppegående narkoman. Jeg er på 2. året psykologi(profesjon) her i oslo. Jeg er ruset i timene, utenfor timene, tja... egentlig hele tiden. I mitt studie sveiper vi såvidt innom dette tema(til nå) jeg er ikke avhengig av et spesifikt stoff, men heller avhengig av å ikke være edru. Det er vanskelg, og jeg forstår ikke hvordan jeg har havnet her, jeg er snart halveis i min utdanning.

Jeg har spurt meg selv, hvorfor jeg gjør det jeg gjør? jeg har ingen affeksjon eller tilknytning til menneskelige følelser selvom jeg forstår dem. Jeg har "lidd" et tap av en lillesøster og hennes barn, begravelsen var grusom lang, og jeg ville heller hjem å lese. Jeg ville hjem å lese ellers havner jeg bakpå de andre og sånn skal det ikke virker som en idiot. Jeg var innom DPS og de slang fra seg diagnoser, noe jeg godt kunne satt selv, jeg hater dem og alle de som jobber der - helt inntil jeg fikk en kompetent empatisk og pen psykolog.

jeg tar opp plassen for mange, som trenger behandling mer enn meg, selvstyrt. de trenger ikke meg, og jeg ikke dem. Selvom jeg er student føler jeg meg over enhver behandler, ingen matcher meg. Jeg er ikke smart men min EQ strekker seg langt lenger enn...tja hvertfall dere. jeg ser meg selv overlegen mennesket. 2 venner av meg er kirurger, og de ser på menneske som en pute sa han ene, kommer det noen fjær ut så får det være, man må knuse noen egg for å lage en omelett

snu mitt navn, så finner dere min gamle bruker