Tenker til stadighet tilbake på min første og eneste ketamin-tur og blir ikke klok. Jeg inntok mellom 200-300 mg nasalt, omringet av voksne mennesker med bred erfaring når det kommer til droger. De bruker stort sett kun psykedelika på jakt etter ny lærdom og self-improvement. Det gjorde jeg også selv.

Den kvelden var første gang jeg hørte om, leste om og tok stilling til Ketamin, til tross for lang tid i rusmiljøet. Det er ikke utbredt her jeg er bosatt.

Jeg hadde fullstendig misforstått virkningen før inntak da jeg trodde det kom til å være en blanding mellom sopp og alkohol - tullprat, sjangling og lættis. Jeg ble derfor svært overrasket når jeg kjente det begynte å riste i kneskålene og jeg ble svimmel. En av de edru på arrangementet, vi kaller henne Pia, førte meg bort til nærmeste benk og guidet meg trygt gjennom hele turen. Svært lite av turen var tydelig i tiden etter, men her er det jeg husker:

Jeg ble skjelven i knærne og svimmel omtrent 1 minutt etter inntak. Som jeg nevnte, støttet Pia meg bort til benken. Svimmelheten økte for hvert steg og bevisstheten forsvant overraskende hurtig. Det kan sammenlignes med når legen tar på deg maska og ber deg telle ned fra 10 før narkose. I begge scenarioer tenker jeg at «dette fikser jeg» (å telle ned fra 10 før narkose, og i denne situasjonen å komme meg bort til benken). Men, halvveis på de 5-6 metrene begynte jeg å miste helt kontakt med meg selv, på lik linje med at man sovner på «7,6...feee...» under narkose. Pia hjalp meg trygt ned på benken og satte seg ved siden av. Hun snakket rolig og forståelig. Ikke på noen tidspunkt følte jeg meg utrygg, usikker eller redd. Likevel var jeg langt fra forberedt på virkningen.

Jeg ble rimelig fort lammet i hele ansiktet og deler av kroppen, og følte jeg satt lent på skrå, nesten så jeg bikka over da det ikke var rygg på benken. Jeg husker at det føltes som en deilig bølge som vasket bort sinnet mitt, så nye tanker og inntrykk fikk slå rot og spire. Men, siden det var første gangen hadde jeg ingen kunnskap som hjalp meg å fokusere på disse tankene, ei heller på noen måte styre de.

Jeg følte selv jeg snakket i slow motion, men har fått bekreftet senere at jeg ikke gjorde det. Jeg prøvde hele veien å forklare hva jeg opplevde med varierende hell. Så er det mørkt en stund, og det neste jeg husker er at det var kun meg og Pia i en liten boble, helt for oss selv. Det var flere deltakere og et bål bare noen meter unna oss, men jeg så disse bare som bølger av lysende energier som fløt sammen i mørket.

Så husker jeg at hver gang jeg pratet, var jeg usikker på hvor lyden kom ifra. Jeg forstod ikke rent fysisk hvor kroppen min startet og sluttet, og opplevde på et tidspunkt at jeg var en sylinderformet stamme som hadde slått rot i, og gikk i ett mer jorden. Jeg følte meg dog aldri på utsiden av min egen kropp. På dette tidspunktet greide jeg ikke å oppfatte at Pia snakket til meg. I neste øyeblikk var jeg ikke bare en del av universet, jeg var selve Moder jord. Alt liv og energi på jordkloden kom fra meg, jeg var selve alfa og omega i universet. Jeg var selve skaperen, jeg var kilden til all eksistens!

Det neste jeg husker er at jeg satt med hodet i vinkel oppover, og mørket og tretoppene jeg så ble zoomet inn i flere ganger, det var som om jeg fløy mot de. Etter å ha fløyet noen tusen meter opp i luften, gikk det på repeat. Da virket det som jeg åpnet øynene på nytt og startet samme flyturen igjen, gang på gang. Jeg oppfattet ikke noe forståelig rundt meg, til tross for at det var både lys, folk og et bål tett inntil. Jeg husker heller ikke å ha hatt hørsel akkurat nå. For meg var det var bare mørke, alt jeg så var himmelen. Og der oppe i luften opplevde jeg det jeg snakket mest om på hele turen; her kontrollerte jeg hele 5 jordkloder samtidig. Helt vill opplevelse! Jeg husker ikke detaljer, men minnes at jeg hang i luften, flere tusen mil unna og så på alle jordklodene svevde i verdensrommet på rekke og rad.

Om det neste var samtidig eller etter sist nevnte opplevelse vet jeg ikke, men flere ganger ila. turen sa jeg til Pia at jeg snakket med henne og levde i flere dimensjoner samtidig.

Noe særlig mer enn dette husker jeg ikke. Turen varte i 30-40 minutter. Jeg sitter igjen med inntrykk av at peaken føltes som en evighet, mens siste ca. 10 minutter (tipper jeg), da effekten begynte å gi seg og jeg kom tilbake til meg selv, gikk rasende fort. Faktisk sa jeg flere ganger i denne perioden at jeg var lei meg for at det begynte å gå over. Hadde det tydeligvis veldig behagelig i disse dimensjonene mine, hehe.

Det tok kanskje ytterligere ca. 20 min fra det punktet jeg landa på jorda igjen til virkningen gav seg mer eller mindre helt. På andre siden av bålet satt en veldig nær slektning av meg. Vi har et veldig tett forhold, men hun synes nok det er litt trist at hun er mer en klemmer og uttrykker av kjærlighet enn jeg er. Plutselig fikk jeg et enormt behov for å gi en klem, så jeg stirret henne ned og spurte rett ut: «vil du ha en klem?» Hun strålte opp, og under den klemmen kjente jeg en kjærlighet og nærhet jeg ikke tidligere har følt på.

Vi diskuterte turen litt i ettertid, men jeg hadde hatt vanskelig for å få frem detaljer underveis, så det var vanskelig for Pia og de rundt meg å gjenfortelle så mye av hva jeg hadde opplevd.

Jeg er jo ute etter å lære noe om verden og meg selv når jeg turer, så var litt skuffa da jeg i ettertid ikke følte jeg hadde fått svar på noe av det jeg stod litt fast i på forhånd.

Tilbakemeldingen jeg fikk av de med erfaring da var at «Vent et par uker, stopp opp, se tilbake og ta en evaluering; er det noe du har begynt eller sluttet med i denne perioden?» De mente at Ketamin kunne gjøre små justeringer i underbevisstheten uten at man tenker over det selv, og at jeg sikkert ville se endringer i en eller annen form over tid.

En annen ting flere sa, var at Ketamin er ekstremt mystisk. Ingen tur er like eller har samme effekt, og det er visst «slått fast» at etter rundt 500 turer under beltet, først da begynner man å forstå seg litt på virkningen. Frem til da vil visst det meste være uforståelig og uforutsigbart.

Jeg angrer delvis på at jeg tok så mye første turen da jeg virkelig skulle ønsket jeg husket mer. Det var jo en grunn til at jeg valgte å takke ja, jeg ønsket jo en psykologisk virkning. Denne føler jeg uteble. Samtidig er jeg veldig glad for den opplevelsen jeg fikk da det jeg husker av det var helt rått! Mest intense rusopplevelsen jeg har hatt noensinne, mest behagelige også.

Noen som har innvendinger, tips eller kunnskap på feltet? Kanskje du har opplevd lignende eller føler deg klok nok til å fundere litt på hva opplevelsene mine hadde for betydning? Har du selv oppnådd stor, psykologisk effekt av Ketamin? Del gjerne kunnskap og erfaringer, dette er et stoff jeg vil lære mest mulig om til neste gang muligheten byr seg. La oss forstå Ketamin sammen!