Dag 6 - formiddag - kveld. Samboer har bursdag og hele hennes familie kommer i hagen med kake og flagg. Dette er sammenkomster som tradisjonelt sett kan trigge meg negativt. Ofte fordi tankene går til såre minner fra oppveksten og frem til nå og familien jeg aldri hadde. Hennes familien er den jeg alltid har drømt om. Det gjør vondt å erkjenne. Men i dag er det ikke slike negative tanker som dominerer dagen. Det er istedet tanken på at nå er dette en del av min familie. Jeg har fått den familien jeg har drømt om. Tenker ikke noe på min originale familie i det hele tatt. Er bare happy for å være del av hennes. Det gjør godt å erkjenne.

Lager middag til samboer på kvelden og reflekter litt over at vi er mye mer sammen i hverdagen. Tidligere satt vi på hver vår Mac og holdt på med vårt. Kan knapt huske sist livet var så stabilt og harmonisk.

Dag 7. Dagen for en ny mikrodose - den tredje. Legger ikke merke til særlig forskjell på siste dag før dropp og dagen jeg dropper - men jeg gleder meg alltid litt ekstra den morgenen jeg mikrodoserer. This is where the magic happens! Går på kjøkkenet etter dosen og ser at det er ganske bomba etter matlaging og bursdag i går. Mitt gamle jeg ville irritert meg grønn over å ha laget middag og mye annet dagen før og så måtte rydde og vaske hele kjøkkenet morgenen etter. Jeg ville vært sur på samboer hele dagen, gitt faen i å rydde og ellers vært irritabel en hel dag. Ja, jeg er neppe et særlig sjarmerende og godt menneske til tider. MEN. Denne morgenen ser jeg at kjøkkenet er bomba og tenker ikke mer på det. Jeg rydder og vasker alt og ser meg fornøyd rundt når jeg er ferdig. Går videre på stua og rydder litt der også mens jeg lar samboer sove. Har ikke irritert meg over situasjonen ett eneste sekund. Har heller ikke behov for å kommentere kjøkkenbragden min når hun står opp. Jeg er bare i godt humør og tenker egentlig ikke mer over det før jeg sitter og skriver dette innlegget.
Tar en tur bort til en av mine nærmeste venner. Hen som satte meg i posisjon til å få tak i LSD. Dette skjedde i grevens tid, og jeg var ikke mange timene fra å gjøre slutt på alt og la evighetens mørke omfavne meg. Det blir et sterkt møte. Hvordan takker du en venn som har reddet livet ditt, bokstavelig talt? Hen er om mulig enda mer rørt enn meg. Jeg har gitt min venn en lenke til denne tråden så hen kan lese hva hen har gjort for meg. Det blir noen tårer.

Det har i det hele tatt blitt noen tårer hver dag siden jeg startet med MD-prosjektet. Forandringene er så uendelig så, så uendelig mange og i sum har alle forandringene slengt meg opp fra en avgrunn i stummende mørke og over et enormt gjerde. Der har jeg landet på den andre siden, i en blomstereng hvor solen alltid skinner. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at når noe er for godt til å være sant, så er det som regel det. Jeg håper i så fall at dette er unntaket som bekrefter regelen.

Tusen takk for tilbakemeldinger og PM-er - det gjør så godt å lese og jeg håper jeg har fått svart dere som har sendt PM godt nok. Skulle ønske det var et MD-treff en gang (etter disse virustidene er over).