Men at andre gjør det betyr ikke at det er riktig. Om du står med pistolen til hode og sier "Jobb ellers skyter jeg" så får du nok veldig mange ut i jobb - men til hvilken pris? Dette blir kanskje satt veldig på spissen, men det handler rett og slett om å jobbe eller dø - for man må ha penger til mat.

Og hvordan er det med kriminalitet i disse landene? Hvor store andeler av disse personene velger å heller ty til kriminalitet fremfor å faktisk jobbe? Og hvordan er langtidsvirkningene, ender man bare opp med et enda større problem noen år frem i tid siden kan ikke løste problemet som tydeligvis er der?

At vi kanskje har høyere andel folk som er uføretrygdet betyr ikke nødvendigvis at vi har et større problem - kanskje det betyr vi gjør noe riktig? At folk som faktisk har store problemer kan bli oppdaget og har muligheten til å få støtte til å leve et verdig liv på tross av problemene?

Nå skal det sies at systemet i Norge er langt i fra perfekt. Jeg etterspør bedre oppfølgning av enkeltpersoner - med tilpasning for enkeltindividene. Hvor man har utdannede spesialister som vet hvordan man best behandler og aktiviserer slike mennesker.

Kort fortalt synes jeg fokuset er helt feil om man bare skal snakke om å få folk ut i jobb. Man burde snakke om å hjelpe mennesker å bedre livet dems. Jeg tror dette vil over tid naturlig føre til at færre blir langtids-uføretrygdet.

En person som har gitt opp er ikke lat, det er en person som trenger hjelp og tydelig er helt knekt psykisk.