Personen her er neppe mindre utgiftspost på Nav vs å være i noeslags tilrettelagt jobb. Å være i jobb har da langt, langt flere postive innvirkninger enn bare bare det økonomiske. Deriblant det psykososiale aspektet.

Å behandle dagligdags fungerende personer som den 23 år gamle kvinnen er, og i sin aller beste alder, er ikke annet enn en fallitterklæring. Jeg kan virkelig ikke forstå hvordan og hvorfor du synes "å behandle" er bedre enn en (til eksempel) tilrettelagt arbeidsplass. Så å sysselsette for å sysselsette -- rungende JA sier jeg! Mye bedre enn å gå hjemme med migrene, og mate katter dagen lang.



Dette her er type tankegang man i nordiske land hadde for et par tiår tilbake, før man skjønte at både a) behandlingen av, b) institusjoneringen av, og c) livsstilen til disse unge var en enorm byrde for velferdsstaten. Heldigvis tenker hverken politikere, menigmann eller myndighetene ellers sånn som du gir uttrykk for i innleggene her. Tankegangen er totalt utdatert, og den nordiske/norske velferdsmodellen har gudskjelov (i større eller mindre grad) gått vekk fra å la unge, fungerende gå på Nav.

Heldigvis har dette fenomenet ikke spredd seg, da det heldigvis er et stort sosialt stigma. Tenk om vi hadde fått en Nav-generasjon, landet hadde gått under på ikke mange år..

Ja migrene er lammende, men det er ikke så lammende at det utelukker et individ fra å delta i samfunnet -- les _arbeid_, _utdanning_, _organisasjons/frivillig-virksomhet_. Utifra episoden virker det som om personen ikke gidder noen ting.

Naverne gjør ofte ingenting av dette som er nevnt ovenfor, de tre tingene, og dette ovenfor er grunnsteinen i samfunnet vårt. Frivillig arbeid gjøres oftest av den travle yrkesaktive (eller den travle studenten..) som kanskje heller burde brukt mer tid på seg og sine.