Programlederen fungerer som et publikumssurrogat (altså "deg"), noe jeg føler blir litt som på japanske tv-programmer der de har et lite vindu i hjørnet med trynet til folk som viser hvordan man "skal" reagere. Jeg driter i hva du føler Helene, gi subjektene mer skjermtid. Hun i Innafor er enda verre, der tror jeg faktisk de fremmedgjør mer enn å spre informasjon. Louis Theroux er ekstremt flink på dette ved at han bare holder kjeft, og da begynner folk å snakke friere. Nå er kanskje de i Helenes programmer litt mer jevnt over utsatte grupper, men det burde allikevel være mulig med en mellomting.

Hadde holdt meg langt unna om jeg var innlagt selv for å unngå den infantile intervjustilen hennes. Hun prater til de fleste som de er barn og har sikkert ingen relevante oppveksterfaringer som utdannet NRK-journalist, med sykepleier-mor og journalist-far. Er fortsatt for selve ideén, men utførelsen treffer ikke meg eller de jeg kjenner. Men tydeligvis ganske mange andre. Det er jo i utgangspunktet et empatisk prosjekt.

Håper dog de drar på en atferdsinstitusjon neste gang, men det hadde vel blitt for farlig. Det er også tydelig at de caster intervjuobjektene ganske nøye for sikkerhetens skyld, de fleste episodene viser kun "flinkisene" med noen små utbrudd. Hadde likt å sett henne prøve å snakke slik hun gjør til noen med virkelige atferdsproblemer.