Heisann.

Jeg fikk diagnosen ADHD da jeg var 20-21 år, etter 'nesten' å ha blitt diagnosert 3 ganger tidligere, fra jeg var 15-18. Alle gangene ble det avbrutt enten pga. sykdom av psykriater, mitt rus bruk og at jeg reiste i millitæret.

Jeg har vært innenfor psykriatrien siden jeg var 15 etter den gang en periode med fast hasj røykning.(Etter det var det endel blandingsmisbruk i mellom testene)
Den gang hadde jeg ikke 'clue' på hvordan det var å være deprimert, men fikk diagnose deprimert og angst.
Det tok dem lang tid å skjønne at det kanskje var andre ting som spillte inn og at det var for dem en 'lettvinnt' måte å for å få ført ned en diagnose. For så å fòre meg med antidep preparater og ta peng for psykologtimer.
Det tok som sagt 3 psykologer til for å forstå at ADHD muligens var et alternativ, men de fulgte det aldri skikkelig opp.

Jeg måtte på eget iniativ oppsøke lege og få han til å hennvise meg til den lokale Nevropsykologiske institutt.
Det tok meg 8 måneder å få noe som helst svar, før jeg igjen på eget iniativ ringte dem og spurte om det var mulighet om få fortgang i sakene.
Siden jeg var 16 til 21 år leste jeg mye materiale både på bibliotek og inet for å finne ut mest mulig om ADHD, ettersom 3 psykologer alltid endte opp med samme konklusjon, men ingenting skjedde.
Men etter at jeg ringte Nevropsykologiske fikk jeg pluttselig time samme uken.

Testen gikk over 3 dager. Først en lang samtale med en spesial psykriater, der det kom ganske klart frem at dette var noe jeg hadde levd med hele livet, men havnet i gråsonen pga. en tidligere "lekekamerat" av meg, som da var 5 hakk værre.

Andre dagen(og 3.dg) gikk meste parten av tiden bort på å svare på INZANE mange spørsmål.(som jeg igjen hadde tatt 3 ganger tidligere *grrr*.)Èn av foreldrene svarer også på endel spørsmål ang. barndom/ungdom, skole - for så å sammenligne de opp mot hverandre.
Det ble også gjort forskjellige tester i form av "avanserte" puslespill, der hukkomelsen var i fokus.
Forskjellige diktater og samfunns relaterte spørsmål måtte jeg også gjenomføre og svare på.
Jeg måtte også gjøre en del banale øvelser, som sikkert kan gi de ?noe? informasjon, heh
Uansett er det noen år siden jeg gikk igjenom dette, så jeg husker ikke alt som ble gjort disse 3 dagene.

Det tok ca. 2 uker der jeg fikk et brev med en epikrise der det sto en personlig utalelse av spesial psykriateren og svar på de forskjellige testene som ble gjort.
Det ble skrevet at dette var noe jeg absolutt hadde slitt med siden jeg var liten, og at det burde vært gjor tiltak mye tidligere en hva det ble gjort.

Den gang ønsket jeg overhodet ikke å motta tilbud om Ritalin behandlig, ettersom jeg hadde klart meg 20 år uten.
Men nå som årene er gått, har jeg funnet ut at jeg ikke har så veldig mye å tape på det.

Jeg begynte med Ritalin for medisinsk behandlig for ca 3 måneder siden. Etter å ha nektet i 4-5 år.
Jeg må si at jeg er overasket over hvilken indre ro den gir meg, og at jeg var mye mindre psykomotorisk urolig. Det være seg f.eks:
Dirre med beina, plukke og fikle med ting, tid til på sitte i ro i mer en 10-15 min. i strekk, og bare det å være mer fokusert på det jeg tidligere har slitt med å fokusere på.
Jeg føler også at den kan ha en liten antideprimerende virkning, noe som er positivt for min del.

Jeg klarer å konsentrere meg bedre enn tidligere og er personlig glad for det. Jeg er også mer innpulsiv og ?kanskje? en smule mer kreativ en jeg var
Men jeg vil ikke si at det er en vidunder medisin.
Det er bivirkninger med dem også, og for min del har det vært mindre matlyst(ganske selvforklarende), men jeg har også fått noen skikkelige sinne utbrudd der det virkelig bare svartner for meg.
Den kan også svinge i virkning, der jeg pluttselig kan føle meg tilfreds, for så pluttselig å gå inn i en mer selvkritisk og deprimerende fase.
Det å måtte ta 3 tabletter og HUSKE å ta dem også er et ganske stort minus med Ritalin.

Jeg begynner selv på 1. 30mg Ritalin i morgen, i stedet for 3x 10mg Ritalin for dagen.
Dette gjør det lettere å huske å ta medisinen, så jeg får håpe at det vil hjelpe.
Jeg er fremdeles i utprøvningen av Ritalin og er selv veldig oppmerksom på hvilke forandringer de enn måtte føre med seg.
Jeg har også kun gått med på å prøve Ritalin hvis jeg fikk slutte når jeg ville.
Det er spennende å få en mulighet til å få frem en ny side ved meg selv, men jeg er fremdeles ikke 100% overbevist.

Det sies at det kun er 30-40% (30%) som har god virkning med Ritalin behandling, og jeg har blitt fortalt at jeg mest sannsynelig er innenfor disse prosentene.

Jeg kan ikke gi deg noe bedre svar enn at tiden vil vise, og om du står i en slik situasjon om du skal velge Ritalin eller ei, ber jeg deg tenke deg nøye om.
Det er bivirkniger, og disse vil du merke på ett eller annet vis.
Det er ikke medisin å spøke med. Da jeg vet om en person som har utvikklet tiks og noe lignende tourettes syndrom etter 8 mnd. bruk av Ritalin.
Dette kan forekomme om det ligger genetisk til ett eller annet sted i familien, og skal ikke brukes om det er kjent at far eller mors side har tiks eller tourettes syndrom.
Dette er ikke spøk, og jeg må innrømme at jeg ble skremt da jeg så denne personen igjen etter begynt Ritalin behandling og de bivirkningene denne personen hadde fått av dem.

Uansett, det er opp til deg.
Jeg tok valget å prøve det, ettersom jeg ikke føler at jeg har noe som helst å tape på det. Jeg har prøvd så og si alle rusmidler og også klart å slutte med de aller aller fleste av dem.
Så virkestoffet bekymrer ikke meg, da det er tett oppfølging av lege og psykriater, samt EKG test og blodprøver for lever,nyre, osv. Hver 6.mnd.