Jeg har en sterk tro på at det er ingen god løsning å dømme andre. Det er steinaldernivå, "survival mode". Den simpleste form for tankemåte. Det er på høy tid at menneskeheten kommer seg forbi dette. Vi lever i informasjonsalderen, vi må gripe denne sjansen til å skape varig fred for menneskeheten på jorda nå som vi har muligheten!

Våre idèer og tanker er som objekter i bevegelse. Å sende sine idèer rett imot andres idèer, er å be om katastrofe. Det er dessuten også svært vanskelig å dytte igang et objekt som står stille.

Det er mye lettere å endre retningen til et objekt (tanker og idèer) som allerede er i bevegelse, hvis en ser en mulighet for å unngå katastrofe\kollisjon.

Det eneste vi mennesker kan gjøre for å hjelpe andre, er å gi retning til hverandre uten å kollidere med hverandre. Når vi kolliderer, så skaper vi friksjon og gnisninger. Det fører til motstridende følelser, som igjen ikke fører til noen bærekraftig løsning. Vi kan vise andre løpet\løypa for dem, vise dem hvordan de kan oppnå suksess.


Dømming er et tegn på manglende lederskapsevner. En leder som må løpe rundt og skrike og kjefte, er en leder som har mistet oversikten og panikk rår i hodet deres.

Når man føler man må dømme andre for å bli hørt, så er man i en form for panikk. Hjernen tenker ikke lenger klart, det er "survival mode". Det er mye bedre å ta seg 5 minutter, tenke seg om, skrive og planlegge, for å møtes på midten med andre, eller vise dem retningen\løpet, "planned thinking". Det er som et kompass, når man tar fram et kompass, så vil det først svinge rundt uten mål og mening. Men holder man det stille en liten stund, så vil nåla snart gi retningen det skal. På den samme måten har vi mennesker et innebygd kompass om kan gi oss det rette svaret når vi trenger det.

Det andre riktige å gjøre ved en låst situasjon er "rational thinking", søke sannheten og fakta i situasjonen, og ikke reagere på følelsene. Vi mennesker er av natur korttenkte, vi trenger å få satt ting i perspektiv for oss selv for å forstå hvor vi er på vei. Men løsningen er ikke å trykke sin løsning i ansiktet på andre.

Den som kan sette seg ned og planlegge hva de skal gjøre med resten av livet sitt til sin død (grovt sett), vil oppnå mer enn de som ikke gjør det. De vil være mer målbevisste og være mindre utsatt for å havne i fruktløse diskusjoner. De vil være i bedre stand til å gi god lederskap i vanskelige diskusjoner. En pilot setter seg ikke inn i et fly og flyr før han eller hun har et bestemt mål. Vi har alle mål. De er bare definert forskjellig. Noen er tatt bevisst, noen ubevisst. Noen har ikke lagd mål bevisst i livet, men har fremdeles mål de går etter.

En som er i "state of panic", vil aldri ta imot kritikk. For å lede en som har havnet der, må man bli en bedre leder, som kan lede på det underbevisste nivå. Det er der vi mennesker har vår største styrke.

Det eneste vi i bunn og grunn kan gjøre for å lede andre, er å lede oss selv. Skape en atmosfære rundt oss selv, som andre svarer til, som andre kan "ta" av om de vil eller ikke. Når man har skapt en atmosfære som de fleste andre vil følge naturlig, er man blitt en ekte leder. Mennesker må lære seg at alle valg vi tar i livet, tar vi 100% på egen hånd. Vi må stå ansvarlig for alle valg vi tar, hvordan kan vi ellers lære?

Hver gang noen velger å lede andre med tvang, er det et overgrep mot menneskeheten.