Veldig bra Pi, du påpeker en svært viktig forskjell. Ikke bare vanner vi ut begrepene på den måten, men vi risikerer å sykeliggjøre et helt normalt spekter av følelser, og samtidig bagatellisere de som rammes så hardt at der forringer livskvaliteten over tid og begrenser mulighetene til et normalt liv, feks hos de som har så mye, sterke og langvarige plager at dette ødelegger funksjonsnivå og evner.

De aller fleste blir skikkelig lei seg feks ved et samlivsbrudd. Det er normalt og for de aller fleste går det over. Det kan kjennes som en er deprimert og der og da, eller så kan det virke som døden hadde vært den beste løsningen. Men folk fleste kommer seg helskinnet ut av kjærlighetssorg.

Depresjon kan oppstå knyttet til reelle ting, eller helt ut av det blå. Over tid ødelegger det søvn, struktur, sosiale ferdigheter og kan også knuse funksjonsnivå og hukommelse. Selv om en er dypt ulykkelig etter et samlivsbrudd trenger det ikke være en depresjon som kan og bør behandles med terapi og medisiner. Men om det ikke gir så kan være at det utløste en depresjon. Om det går over er det ikke en depresjon, da har det bare vært normale følelser knyttet til tapet av kjærligheten og endringer i livssituasjon.

Vanskelig å forklare håper det gir mening.

Samme blir for angst og traumer som du nevner. Angst kan gjøre folk isolerte, og kan ta kontroll over adferd og hverdag slik at de som rammes blir helt ute av stand til å fungere i hverdagen. Bare hverdagslige ting som å gå i butikk, være sosial eller gå en runde i byen kan blir monumentale oppgaver som blir helt umulig å gjennomføre.

Er kleint for de fleste å fremføre ting i plenum, men det betyr ikke at nødvendigvis at det er full blown angst. Men det kan være angst. Eller bare det at en blir ukomfortabel i "søkelyset", eller når en må ut av komfortsonen.

Går i behandling for blant annet angst, og noen ganger kan angsten angripe så hardt at jeg blir lammet i situasjonen og bare må trekke meg tilbake. Har forsøkt medisiner, og de hjelper jo akkurat der og da om det er noe man må gjennomføre, men medisinene hjelper jo ikke over tid. Angsten må jobbes med slik at en lærer seg å takle stresset, og for meg virker det som eksponering hjelper. Er ikke kvitt angsten men ser ut til å gå rett vei. Og nå er medisin kun nødhjelp og noe jeg har i lommen og forsøker å klare meg helt uten. For meg er den lille tabletten en sikkerhetsline, det å vite at jeg har en pille i lomma jeg kan ta om ting blir helt umulig, og vissheten om den ventilen gjør at jeg som regel klarer meg uten den lille pillen.

Akkurat dette er noe jeg kjenner godt til. I mange sosiale situasjoner tar angsten fullstendig overhånd og lammer meg. Men også på privaten helt alene i leiligheten kan angsten komme krypende. Ikke like sterkt som den treffer ute i det offentlige rom, men svært ubehagelig å gå rundt med all den sitringen i kroppen og den indre uroen. Akkurat for dette har ikke behandler funnet noe som virker eller kommet med en forklaring jeg kjøper. Så det eneste jeg kan gjøre når slikt kommer er å forsøke å avlede. Men uroen i kropp og hodet kan bli så overveldende at jeg ikke klarer fokusere på avledningen. Feks kan det bli vanskelig å se en film, serier, lese bøker eller løse sudoku. Har en håndfull her & nå teknikker som kan hjelpe, det samme kan pusteteknikk, mindfullness eller selvhypnose gjøre - men da må jeg huske å starte med teknikkene før ting eskalerer og "cpu'n" i toppen blir "overklokka". For er jeg først der må jeg bare resignere og vente til det går over. For det går over, bare at det noen ganger kan ta en hel kveld, natt og formiddag.

For min del er angsten et produkt av ptsd ifølge behandler så det er litt komplisert å behandle angsten isolert da ptsd kan trigge angst og angsten kan trigge ptsd. Men alt en kan gjøre er å forsøke å stå i det og fortsette å jobbe mot en bedre hverdag.