Mye av uenigheten her ser ut til å grunne i begrepsforvirring.

Når Dennett sier at bevisstheten er en illusjon, eller at qualia ikke eksisterer, så sier han ikke at vi ikke har bevisste opplevelser. Han sier heller ikke at alle forskjellige opplevelser er like. Det ville vært regelrett absurd.

Det han sier er at veldig store deler av vår egen opplevelse av bevissthet er en illusjon – så store deler at man nesten kan kalle hele bevisstheten, slik vi intuitivt forstår og opplever den, for en illusjon. Consciousness Explained er full av eksempler. Og han sier at qualia er et konsept som inkluderer så mange forestillinger som ikke kan stemme og som ikke gir mening, at qualia slik det er definert og omtalt ikke eksisterer. Og siden en filosofisk zombie ofte omtales som et menneske som er fysisk sett som alle andre, men ikke besitter qualia, så sier han på en litt "tounge in cheek"-måte at vi er alle zombier.

Her skriver Dennett litt mer inngående om qualia, noe jeg tror kan bidra til å klare opp litt: http://ase.tufts.edu/cogstud/papers/quinqual.htm

Når Ununoctium bruker bilkøanalogien, så er det for å vise hvordan han mener sinnet forholder seg til det fysiske. Om bilkøen er bevisst er irrelevant. Poenget er at de bevisste opplevelser ikke eksisterer på egen hånd fritt fra de fysiske prosessene, akkurat som bilkøen ikke eksisterer på egen hånd fritt fra bilene. Det medfører også at det blir meningsløst å si at av to fysisk identiske saktegående rekker med biler, så er kun én av dem en kø, mens den andre ikke er det. På samme måte blir det meningsløst, i hvert fall i følge Dennett og gjengen, å si at av to fysisk identiske vesener er det ene bevisst og det andre ikke, siden psykologiske tilstander er uløselig knyttet mot fysiske tilstander på en måte som gjør at identiske fysiske tilstander gir identiske psykologiske tilstander (men ikke nødvendigvis motsatt, noe som åpner for såkalt "multippel realiserbarhet").

Angående evolusjon, så er det ingen grunn til å tro at det plutselig på et tidspunkt oppsto bevissthet. Bevissthet vet vi rimelig godt at kan eksistere i mer eller mindre grad, noe blant annet forskjellig nivå av narkose viser. Etterhvert som nervesystemenes kompleksitet har økt har også bevissthet blitt mer og mer tilstedeværende.

Når det kommer til dualisme, altså at vi besitter en sjel helt fristilt fra hjernen som er opphavet til all forståelse og tenkeevne, kan vi jo helt enkelt se på hvordan skader på hjernen påvirker sinnet. Personligheter kan forandre seg totalt, man kan slutte å kjenne igjen ansikter (prosopagnosi), man kan bli overbevist om at ens egen mor eller kone har blitt byttet ut med en identisk bedrager (Capgras syndrom), man kan miste evnen til å forstå talte ord selv om man kan høre, lese, skrive og snakke helt fint (auditorisk verbal agnosi), man kan miste evnen til å huske alt som skjedde før et visst tidspunkt (retrograd amnesi) eller evnen til å danne nye minner (anterograd amnesi), man kan få store problemer med å finne riktige ord på tross av god språkforståelse (anomisk afasi), man er fullstendig overbevist om at man er død (Cotrads syndrom), man er overbevist om at man kan se selv om man fullstendig blind (Antons syndrom) også videre. Totalt sett viser dette at alle gjenkjennelsesfunksjoner, minne, språkfunksjoner, evne til å forstå konsepter og kategorisere objekter, også videre, er funksjoner i hjernen og ikke en eventuell sjel. Det betyr at sjelen, om den skulle eksistere, er totalt og fullstendig blottet for funksjonalitet og kunne like gjerne sittet i en kakkerlakk, og den forklarer følgelig absolutt ingenting. Det alene gjør antagelsen om en sjel unødvendig og sannsynligheten for at den skal eksistere liten.