Hvis du lurer på hvordan denne kjemien skaper denne subjektive illusjonen må du nesten spesifisere hvilket nivå det er du lurer på hvordan det foregår? På synapsenivå? På nevronnivå? På symbolsk (hvor symbolsk betyr en cluster av nevroner som tenderer å være aktive samtidig) nivå? På nivå av deler av hjernen? Ad infinitum.

Douglas Hofstadter tar tak i de relevante perspektivene i sin bok, som jeg allerede har anbefalt, som du tydeligvis fortsatt ikke har lest: I Am a Strange Loop. Dan Dennett gir også en del forklaringer i sin bok Consciousness Explained, som jeg også har anbefalt.
Du spør, uten å klart definere hva du spør om, kritiserer svarene du får som mangelfulle og sjekker ikke kilder som blir brukt og/eller anbefalt, det er ikke en god måte å prøve å forstå andres synspunkt.

Når jeg har fått tid til å lese ferdig blogpostene av Nagel, Feser, kritikken av dem begge og deres kritikk av kritikerne (dette tar som du kanskje kan forstå litt tid), skal jeg adressere hva jeg får ut av det.

Kommentaren om hvordan et (komplett selvskapt og ubevist) skille mellom en verden og en selv fører til en følelse av ensomhet var aldri ment som et argument for posisjonen så å angripe det som det er tåpelig, dette er ikke noen seriøs arena for diskusjon, så kravet om at det som blir fremlagt holder seg strikt til debatten er ikke så høye, derfor tillot jeg meg å vise til egen erfaring med det verdenssynet du later til å ha, for å vise at jeg ikke er helt bak mål; jeg skjønner hva du snakker om.

Hvis du mener at synet på bevissthet som noe mer enn et epifenomen bygger på noe mer enn synsing, forklar i vei. Å ta for gitt at bevissthet ikke er et epifenomen, er en aktiv holdning som holder byrden for bevis og må forsvares, på samme måte som at en guds eksistens trengs å bevises, ikke motbevises.
Det nøytrale standpunkt når det kommer til bevissthet er ikke at det er noe mer enn et epifenomen, for det indikerer at man tar for gitt at det er noe som helst, altå ikke en nøytral posisjon. Det skal mer til å argumentere for en illusjons noneksistens til noen som lever under den illusjonen, enn noen som stiller seg "agnostisk" til den.

Det er ikke min intensjon å "vinne" noe argument her, spesielt ikke ved hjelp av hersketeknikker som appell til autoritet (Hofstadter og Dennett) eller fleksing med kjennskap til argumentasjonsteknikk; dette tar ganske mye tid og krefter fra min del, spesielt når jeg blir linket til lange bloginnlegg som er tredjehåndssvar på andre innlegg, og skal prøve å finne ut hva som blir fremlagt av posisjoner. Jeg gjør dette fordi jeg har relevant erfaring, "akademisk" bevandring (lest et par bøker med ulike holdninger) og fordi jeg tenker det kanskje er mange som lurer på disse tingene, som vil syntes det er spennende å få litt innsikt i hva det går i.

Relativitetsteorien gir bare lite intuitiv mening om man ser på den fra Newtons perspektiv, på litt samme måte er det vanskelig å få noen intuisjon om hva bevissthet er (og kanskje viktigere ikke er), om man ser på den fra et perspektiv hvor den ikke er et epifenomen eller en illusjon. Jeg startet ikke med en tanke om at bevissthet er en illusjon, også bygde derfra, jeg lurte på hva det var, og fant ut at det var en illusjon.