Hvordan bevissthet fungerer og oppstod er ikke strengt talt så vanskelig å fatte, Dan Dennett, Steven Pinker og Douglas Hofstadter (og sikkert flere, men disse skriver for et allment publikum) har skrevet et par bøker og laget en ganske informativ filosofisk film sammen om og rundt tema. Jeg vil spesielt anbefale "I Am a Strange Loop" av Hofstadter, selv om den kan være litt langdryg for enkelte, "Consciousness explained" av Dennett og "How the mind works" av Pinker. Filmen jeg refererte til heter "Victim of the brain" og ligger på youtube.

Bevissthet er som sagt ikke så vanskelig å forstå, men vanskelig å sette ord på, og siden Descartes har bevissthetsdebatten tatt en lang omtur i "feil" retning. Dersom du er interessert i å lese, rabler jeg ned litt om hva det går i, men det kan fort bli litt langt og/eller abstrakt, betrakt deg selv som advart.

Dubito, ergo cogito, ergo sum den kjente "jeg tenker altså er jeg", eller som Descartes egentlig sa: "Jeg tviler altså tenker jeg, altså er jeg". Descartes prøvde å finne en basis for all vitenskap, og skjønte fort at alt man vet bygger på andre ting man "vet", så for å unngå "høna og egget" (uendelig regresjon), satte han ut for å finne en basis for all annen kunnskap, som for seg selv ikke kunne settes i tvil. Han tvilte basically på alt en liten stund.
Etter å tvilt på det åpenbare: sansene, tidligere kunnskap, tilsynelatende handling-konsekvens mønstre i naturen etc, satt han igjen og hadde ikke mer å tvile på, det var ingenting igjen. Men så konkluderte han med at sin egen eksistens kunne han ikke tvile på, siden det at han tvilte krevde at det er noen som tviler, og presto: Cogito ergo sum.
Det Descartes mente ikke kunne tviles på refereres gjerne til som et Cartesisk Ego, en slags indre kjerne som ligner den Judea-kristne tradisjons sjel.

Kombinert med det mekanistiske og deterministiske verdensbildet som fulgte, resulterte forståelsen av selvet som en "Ghost in the machine", en slags eterisk, unik og ikke-deterministisk styrt sjel, som mottok informasjon fra sansene dine, og "trakk i spaker" for å få kroppen din til å gjøre ting. Descartes foreslo at linken mellom denne sjelen og kroppen skjer gjennom epifysen (den mystiske "Pineal gland").
Det er en del åpenbare problemer som følger umiddelbart av et sånt syn, til eksempel problemet med konservering av energi:
- Hvordan kan noe overnaturlig kontrollere og flytte rundt på naturlige ting, uten at det kan gå andre veien, hvorav det ikke lengre gir mening å kalle det overnaturlig i utgangspunktet.
- Hvordan kan nye sjeler oppstå, og når oppnås kontakt med den naturlige verden?
- Kan dyr har sjel? Om ikke, hvorfor?
osv.

Tradisjonen med å tenke på seg selv som et uforandrelig, udødelig Cartesisk Ego, i en forandrelig, dødelig kropp spenner mye lengre tilbake enn Descartes dog, og er fortsatt særs dominerende i vestlig kultur. Det er dog ikke selvsagt eller engang nødvendigvis mest logisk at virkeligheten fungerer slik. Løftet om evig liv som diverse religioner tilbyr, har nok oppstått som resultat av, og som middel mot, dødsangst; men tankemåten som er beskrevet gir ikke, i tillegg til logisk mening, heller ikke den beste "kuren" mot dødsangst.

"Gitt at evolusjon er korrekt" gir ikke så mye mening å si, evolusjon er en prosess som eksisterer i alle systemer, biologisk evolusjon som du kanskje refererer til er en spesifik type evolusjon.

"Spørsmålet er jo egentlig: hvordan kan vi vite hvordan vi oppsto? Hvordan kan atomer settes sammen til enheter/mennesker med det beste utgangspunktet til å forstå hvordan universet vårt henger sammen, og dermed også hvordan vi i det hele tatt "kunne oppstått"."

Det er et par ting å ta tak i her: Det er ingenting som tilsier at atomer er de minste enhetene universet er bygget opp av, jo kraftigere "mikroskoper" vi får, jo lengre ned oppdager vi at det er mindre biter; "atom" kommer fra greske atomos, som betyr "udelelig", men de består igjen av kvarker, som for alt vi vet kan bestå av mindre biter, eller bølger eller hva det nå enn skal være.
Du definerer og menneskers forståelse som den best egnede til å forstå hvordan universet ble til og hvordan vi ble til, dette er heller ikke noen selvfølge, for alt vi vet kan delfiner og hvite mus være bedre rustet, eller gallaksen som en helhet.

Jeg forstår dog hva du sikter til, og boka "I Am a Strange Loop" tar for seg kjernen i spørsmålet ditt om hvordan "død" materie kan bli til selvbevisste vesner. Jeg kan gi en liten oversikt over hvordan det funker.

La oss starte med enkle livsformer for å spare litt plass, la oss si med et helt simpelt nervesystem. Disse livsformene opererer utelukkende på stimuli-respons, litt som maneter som svømmer når det er lyst, og ikke svømmer når det er mørkt. Naturlig seleksjon fører nødvendigvis til at de beste til å unngå farer overlever og reproduserer. Hopp litt frem til noen mer kompliserte dyr, hvor det er flere prosesser som styres av nervesystemet, f.eks. et insekt. Et insekt hevder for argumentets skyld at styres primært av behov og instinkter, altså fortsatt en prosess av stimuli-respons, men noe av stimulien er indre: behov. Behovene er en slags feedback fra kroppen til nervesystemet om hva som må opprettholdes, hva som trengs etc, og "styrer" hva insektet tar seg til eller søker etter. Flere behov kan virke samtidig: paring, sult etc.
Litt frem i tid har vi et dyr som styres av behov, handler primært refeksivt, men i tillegg til å handle utelukkende på bakgrunn av ytre stimuli og informasjon: baserer sine handlinger dels på erfaring. Hvis dette er et lite pattedyr, kan erfaring om at enkelte tegn tidligere har innebært fare (rasling i busker), og andre tegn innebært belønning.

Hopper litt fremover til prosessen blir tilstrekkelig komplisert, og det opprettes (via naturlig seleksjon) et system som holder oversikt over erfaring, stimuli og behov, og gjør bestemmelser på vegne av tilgjengelig informasjon gjennom disse undersystemene. Erfaringsmessig er det én ting som alltid er til stede når ting skjer: kroppen dette systemet er, eller er inni som det kan oppfattes som av en Descartes. Det er nærliggende for et slikt system å utvikle en selv-identifisering med denne kroppen. Her er det fritt vilt for å plugge inn kulturell forståelse, språk etc. og vips har du et menneske. En ting å merke seg er at dette overarkende systemet ikke nødvendigvis er konstant aktivt eller aktivert.
At dette systemet undersøker seg selv i mer detalj (forskere innen fysikk, nevrologi, psykologi, medisin etc) er ikke så overraskende, siden det det gjør ikke er å undersøke seg selv, men å samle mer informasjon om omgivelsene. Litt intuisjon på hva det innebærer: selvundersøkelse eller introspeksjon går på egen opplevelse av hvordan det er å være deg, hvilke elementer du kan bli klar over at er til stede. Nå kan det argumenteres for at ekstrospeksjon (undersøkelse av omverdnen) også kun kan være en videre introspeksjon, siden all informasjonen tilgjengelig om omverdnen er gjennom din egen (sanselige) opplevelse av den.

Analysering ned denne gata leder dog ikke noe særlig lengre, man finner ut at det ikke er noe å analysere, noe som for enkelte (meg inkludert) kan være både vanskelig å forstå og vanskeligere å innfinne seg med, men Alan Watts og østlig filosofi gir ganske gode forklaringer av det hele og hvordan man kan ta det inn over seg. Det beste med det (i mine øyne) er at de gjør det uten å postulere noe ulogisk som et Cartesisk Ego eller noe annet overnaturlig som en gud e.l. for å forklare det annet enn evt. som metaforiske bilder (i Hinduismen).


Angående lyshastighetpraten så er det sant at for å aksellerere noe til overlyshastighet behøves uendelig energi, men det er fortsatt mulig for ting å gå fortere enn lysets hastighet, teoretisk også romfartøy. Om man bøyer romtiden lokalt rundt et romskip kan man bli "sugd" fremover, og siden man strengt talt egentlig ikke beveger seg (romtiden rundt skipet gjør) kan man reise raskere enn lyset sammenlignet med referenserammen. Hva som vil skje aner jeg egentlig ikke. Det krever dog negativ masse, en ting vi ikke vet om eksisterer (anti-partikler har vanlig masse, sorry).
Romtiden ekspanderer mellom gallakser avhengig av hvor mye rom som er mellom, jo mer rom jo fortere aksellerer det, så gallakser vil etterhvert (kanskje allerede) reise raskere enn lysets hastighet relativt til hverandre grunnet dette. Lys vil aldri nå fra den ene til den andre dog, så det vil ikke merkes av noen av dem.