Har blitt verre med alderen. Jeg blir mer og mer irritert, og lettere sint. Det kan være lyder. Noe som skjer. Folk. At ting ikke går min vei.
Startet med noen medisiner i april, fordi jeg fikk diagnose ADD. Så fikk jeg også midlertidig tilbakevendende depresjon. Dette har jeg hatt siden tenårene. Jeg grubler hele tiden, og irriterer meg så altfor fort. Jeg føler livet har blitt veldig kort på samme tid som vi skal ta alt så forbanna alvorlig! Vi skal ikke gi faen i noe, vi skal helst ha selvdisiplin og leve så kjedelig som mulig!
Jeg klarer ikke akseptere at fæle ting skjer. Bare flaks så lenge det ikke er meg liksom? Hva er livet å være så glad for? Er foreldrene våre egentlig slemme? Som setter oss til livet?