Regnvann
skyller vekk skam
En mørk vegg stiger opp rundt ham
En iskald skrekk biter seg fast i ham
Summen av hans indre
Er erstattet av tomme rom
Munnen som talte
flommer nå over av skum
Det som var fylt er nå helt tomt
Mørkets monster vokser seg enormt
Og bevisstheten hater, den smiler den sortner
Den flyter, den synker fanget i det tomme
Den hyler og slår taktfast på en ståltromme
Og kroppen følger,
den bølger seg etter
Men sjelene skriker og gjemmes bak hetter
De løftes, det letter, men er selv marionetter
Så en ny rekke trøtte netter
Vil aldri kurere hans hode
Han var kun en, blant tusen på vår klode
Men med ett, er alle skyene
I hele verden samlet over vår mann
Og det som er igjen av ham, klamret seg fast til mørkets natt
Han tar fart, og skriker om nåde
Bønnen blir hørt,
fra himmelen faller den aller første dråpe