Takk!

Jeg har ikke klart det..Det er som å gå fra dama du vet så altfor godt det aldri kommer til å funke med…

Enda du vet, enda du vil og enda du har vært der så utallig mange ganger – når først savnet kommer og du hverken vet hvem du er eller hva du føler….Da vet du hvor fantastisk nyforelsket det går an å føle seg i noen dager, bare ved å plukke opp telefonen. Ofte er du så lysten på bare å kjenne følelsen igjen at du genuint mener at det skal bli annerledes denne gang – et bombesikkert argument i metaforen, et irrelevant poeng for situasjonen. Her er det tross alt ingen andre som må overtales til å tro på rasjonaliteten i det irrasjonelle.

Ja jeg failer, jeg klarte det ikke. De siste dagene har jeg gjort masse jeg ikke har gjort uten heroin på mange år. Og jeg merker hvordan impulsene, lystene og energien kommer snikende. Bruken er veldig lav. Men den er der.

Faktisk, nå i natt så fikk jeg som vanlig ikke sove. Før jeg skulle jobbe litt, innså jeg at jeg var klar for det. Klar for å gi slipp og endelig leve. Og ikke minst vise dere. Men så kjente jeg hvordan viljen ga etter for gleden over å skulle ut å fiske frem den lille dosen gjemt vekk..

Nok en dag nok et nederlag. I denne sammenheng, altså-

Jeg har gjort en stor forandring da... jeg har ditchet min venn som sammen med meg prøvde for første gang for et (relativt lite) tiår siden. Og det nytter ikke bare å forklare situasjonen; når sprekken er der så vet han at jeg betaler overpris for å få levert, for få kjøpe bare litt etc. For å brenne den broen; ihvertfall tilstrekkelig til at det ikke bare er å ringe, lånte jeg noen lapper og sluttet å ta tlf.

Interesse er målt i profitt; å gjøre seg selv til et rødt bidrag er den eneste måten en blir kvitt disse folka på.

Han skal få tilbake når jeg er ute av faresonen....Enda nok av ventetid til gode min favør.