Første gang jeg selv prøvde speed tidlig i 20 årene så fikk jeg selv den følelsen av eureka, hvorfor har jeg ikke oppdaget dette stoffet før. Dette var helt til nedturen kom. Jeg hadde knekt psyke i minst en uke i ettertid og lovet meg selv å aldri gjøre det igjen. Det var lett og si, men så snart jeg havnet på en ny fest med mye alkohol og kompiser som dro frem noen linjer repeterte historien seg. Plutselig var det gått mange år, hvor jeg levde med en kronisk knekt psyke uten og i det hele tatt være klar over det selv. Ikke var helgene hvor jeg ruset meg noe spesielt morsomme heller, det var bare en evig gjentagende bla,bla,bla,bla,bla helt til man ble utmattet. Heldigvis kom jeg meg bort til en annen by og klarte og løsrive meg fra vanemønstet, og det var med og observere venneflokken på avstand jeg så hvor ille det sto til. Stoffer som heroin var tabu så det ble alldrig benyttet i min vennekret. Nå er det vel omtrent 20 år siden, og flertallet bruker fremeles amfetamin.

UT i fra en stor venneflokk på ca 25 mennesker, så har flertallet vært innom psykriatrien og blitt vanekrimminelle. Venner man før kunne stole 100% på, kan man ikke legge lommeboken sin i nærheten av før den forsvinner. De lever et liv med massevis av drama hver eneste dag og ser ut som spøkelser. Omtrent 3-4 personer har sluttet helt med amfetamin og lever vanlige liv, mens kun en av dem som fortsatt tar stoffet vil jeg si har klart seg "rimelig greit" som periodebruker. Jeg kommer i tillegg på i farten at flere har død av selvmord, hjerneblødning, grov vold, eller andre ting man kan relatere til amfetamin.

Konkluksjonen er at Amfetamin er et møkkastoff, og jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor det skal være så mye mer sosialt akseptabelt en heroin selv om jeg ikke har prøvd det sistnevnte. I dag ville jeg ikke en gang tatt stoffet om jeg fikk godt betalt for det, og jeg spyr og blir kvalm av bare og tenke på hvor dårlig jeg ble.